Går til angrep på samene fordi de motsetter seg store og irreversible naturinngrep i sine egne områder
Det burde være unødvendig å minne både politikere og redaktører på hvorfor vi har NVE og konsesjonsbehandling.
Det har lenge vært et massivt mediepress for å få bygget 420 kV-linjen fra Lebesby til Varangerbotn så raskt som mulig. Politikere på alle nivåer – fra statsminister Støre til lokale folkevalgte – har hevdet at NVE bruker for lang tid på saksbehandlingen. Kraftbransjen har på sin side ment at NVE stiller urimelig strenge krav til utredningene.
Samtidig blir motstandere av kraftutbyggingen ofte beskyldt for å ‘hindre utviklingen i Øst-Finnmark’. Sist ute er redaktør Skjalg Fjellheim, som i stedet for å diskutere sakens realiteter, går til angrep på samene fordi de motsetter seg store og irreversible naturinngrep i sine egne områder.
Det burde være unødvendig å minne både politikere og redaktører på hvorfor vi har NVE og konsesjonsbehandling. Deres oppgave er å vurdere om samfunnsnytten er større enn ulempene, og å sikre at hensynet til natur, reindrift og andre berørte parter blir ivaretatt.
Mener politikerne at vi skal hoppe over disse demokratiske og lovfestede prosessene? Skal naturødeleggelsene ignoreres? Skal reindrifta, som blir hardt rammet, ikke tas hensyn til? Statsminister Støre, olje- og energiminister Aasland og andre har snakket varmt om «dialog» og «gode prosesser». Men har de egentlig bestemt seg på forhånd og ønsker at prosessene kun skal være en formalitet? For reindrifta har denne dialogen i praksis opplevdes som enveis – som en monolog
Både Statsforvalter, Sametinget, reindrifta og oss vanlige folk har påpekt store mangler og feil i utredningene. Statsforvalteren har i tillegg varslet innsigelse.
Skal det klages på at ting tar tid, bør den heller rettes mot Statnett, som har levert for dårlige utredninger. Det tvinger NVE til å kreve nye, og tiden går. Kraftbransjen er vant til å få viljen sin og har tidligere sluppet unna med mye.
Unødvendig med 420 kV linje
Man skulle tro at politikerne ønsket den mest kostnadseffektive løsningen som gir god forsyningssikkerhet. I stedet virker det som 420 kV-linjen er et mål i seg selv.
Statnetts konsesjonssøknad beskriver både enklere og langt billigere alternativer. Ved å oppgradere eksisterende 132 kV-nett og utnytte forbindelsen til Finland bedre, kan kapasiteten i kraftsystemet om lag dobles.
Dette er mer enn tilstrekkelig for framtidig forbruk i regionen – men ikke for ny vindkraft. Ei 420 kV linja er kun nødvendig dersom det bygges ut nye vindkraftverk på Varangerhalvøya. Det har vi også fått bekreftet av Statnett og NVE.
Øst-Finnmark produserer allerede langt mer strøm enn regionen selv bruker. Ifølge SSB og NVE er årsproduksjonen over 1 300 GWh, mens forbruket er rundt 700 GWh. Problemet er ikke mangel på strøm totalt sett, men at mye av produksjonen er ustabil elve- og vindkraft.
Når strømmen trengs mest – på kalde og stille vinterdager – bidrar vindkraften ofte med lite eller ingenting.
Kort sagt: Med vindkraft opplever vi å ha mye strøm når vi ikke trenger den, og for lite når vi trenger den mest.
Det er derfor vanskelig å se hvilken nytte nye vindkraftverk skal ha i et område som allerede har stort overskudd av ustabil kraft. Den reelle funksjonen blir eksport. En 420 kV-linje vil i praksis fungere som en kraftmotorvei ut av regionen – enten til Melkøya eller ut av Finnmark.
I stedet for å bygge kraftproduksjon nær Melkøya, hvor den trengs, planlegges den altså lengst mulig unna. Det krever en 420 kV-linje til mange milliarder kroner. Hvor er logikken? Regninga sendes strømkundene.
Andre tiltak må til
En region med rundt 30 000 innbyggere trenger ikke 420 kV-linjer for å ivareta forsyningssikkerheten. Hvis det var tilfellet, ville landet vært tettpakket med slike linjer.
Tromsø- og Bodø-regionene, med langt større befolkning, har kun 132 kV-linjer. Likevel har disse byene hatt sterk befolkningsvekst de siste 20 årene. Merkelig nok er det ingen hast med å bygge 420 kV-linjer dit.
Samtidig finnes det mange småkommuner med betydelig kraftoverskudd, blant annet i Nordland og på Vestlandet, men folketallet fortsetter likevel å falle.
Dersom målet er flere arbeidsplasser og økt bosetting, trengs det derfor helt andre tiltak enn ei 420 kV-linje.