Herold

Gjennom snart ti år har undertegnede vært en av de mange deltakerne i arbeidet for å rette opp Norges største samferdselsmessige skandale, som består i nedvurderingen, usynliggjøringen og informasjonsblokkeringen forbundet med behovet for jernbane i Finnmark, Troms og nordre Nordland. En helt utrolig situasjon i et sivilisert land. De mest uvanlige krumspring er gjort, og gjøres, for at velgerne ikke skal se galskapen i dette.

Prosjektet, jernbane fram til Vadsø/Kirkenes, var ansett som del av Nordlandsbanen. Prosjektet ble senere og mer korrekt omdøpt til Nord-Norge-banen. (Forkortet NNB). Banetraseen ble fysisk stukket ut fram til Varanger i årene etter 1923, året da første parsell av banen ble vedtatt av det norske Stortinget. Ca. 100 år senere – i 2021 – ble Fauske-Tromsø vedtatt av Stortinget. Fortsatt skjer ingenting.

Skrekken for å komme i konflikt med de som «leder an», forteller oss at kjernepunktet for motstanden ligger i toppen av vårt politiske og økonomiske system. Selv de som 'tør, der andre tier', klapper igjen ved tanken på 45 millioner i tapt pressestøtte. Og ellers modige redaktører synes å kaldsvette når impertinente innsendere – vitende eller uvitende – nærmer seg det tabulignende spørsmålet: Hva ligger bak!

Flere av mine avisinnlegg siste 9–10 år (langt over 100 bare i Nordlys), har vært «fisketurer» etter årsaken til at et så innlysende selvsagt, nødvendig og trolig økonomisk viktig og riktig prosjekt som NNB, (ref 1992-utredningen) er blitt så konsekvent motarbeidet de siste 75 år.

Før andre verdenskrig var økonomiske forhold et vesentlig – eller Det Vesentlige – i saken. Norge var ikke noe rikt land. Etter krigen dro først skipsfarten – senere oljeindustrien – Norges økonomi mot de himmelske høyder. I dag er Nord-Norge-banen et rimelig prosjekt for landet, i tillegg til at prosjektet trolig vil gi god lønnsomhet. Propagandamessig derimot, er Den kinesiske mur bare barns lek i sanden, mot de voldsomme utgifter og negative omveltninger som NNB medfører.

Er det ingen som vet noe? Eller er det ingen som våger å si hva de vet? Ting tyder på at det er politisk karrieredrepende å være positiv til NNB. Under diskusjoner henter vi fram politiske navn som åpent løftet fram NNB. Hvor er disse nå? Borte fra politikken. Ulydighet har konsekvenser.

Egne forsøk på Enigma-løsning (ikke det gamle tyske kryptoutstyret, men gåten NNB) har stort sett begrenset seg til «Follow the money». Vi er gode på korrupsjon, også i Norge. En god del ligger nok inne på dette området, som det alltid gjør. Men så langvarig, og så pottetett mot innsyn? Tidsrommet da motstanden virkelig tok av, bør indikere noe. Det var ca. 1950.

Hva hendte så rundt 1950? Jo, to vesentlige ting: Etableringen av NATO, og av Kull- og stålunionen (forløperen til EU). Men EU kan vi glemme. Det var først mange år senere at nærsynte politikere ønsket å gi bort nordnorske fiskeressurser til EU, som inngangsbillett. Da står vi igjen med NATO. Men på hvilken måte?

Den voldsomme økningen i motstand mot NNB etter 1949 kan indikere at NATO er i bildet, men hvordan? Neppe direkte, selv om vi vet at USA ønsket Finnmark og Troms definert som områder for atomvåpenbruk ved sovjetisk angrep. Avslått av Norge, ifølge daværende statsminister.

At Norge satte ny nedbrenning på kartet, er noe annet. Vårt eget land implementerte en ny stående ordre i Forsvaret, en ny nedbrenning av landsdelen, etter tysk mønster. Dette framgår av en avgradert sak publisert av NRK Finnmark 2004 og Aftenposten 2011. Her refereres til forskeren Kjetil Skogrands artikkel «Norge ville ofre Finnmark», og viser egentlig hvilket press Norge følte fra Sovjetsamveldet som følge av NATO-tilslutningen.

Personlig tror jeg det er helt usannsynlig at ikke Norge førte hemmelige bilaterale samtaler med Sovjetsamveldet i forbindelse med NATO-etableringen, og tror også at våre «selvpålagte» restriksjoner vedrørende militær etablering og internasjonal øvingsaktivitet i Finnmark, var etter felles avtale med Sovjet. Hostiliteten fra Sovjets side, fordi vi førte USA inn til deres bakdør, ville trolig ellers ført til diplomatisk brudd. Vi var tross alt et naboland, og det var bare 4 år siden våpenfellesskapet mot aksemaktene var avsluttet. Vi hadde uavklart havgrense og enorme felles fiskeressurser. Vi hadde også historisk nullkonflikt mellom landene. USA var selvsagt informert.

Det er nå lett å se at et norsk «selvpålagt» forbud mot jernbane videre nord- og østover fra Bodø/Fauske trolig måtte være del av slike tosidige avtaler. Sovjeterne var svært godt kjente med jernbanens store fortrinn ved framføring av militært utstyr og styrker før et angrep. Eksempelvis effekten av en tysk divisjon fraktet med 106 togsett gjennom Sverige til Sallafronten juni 1941. Bygging av jernbane mot Sovjets grense fra et NATO-land, ville derfor virke sterkt truende.

Kan vi da forutsette at myndighetenes skrekk for NNB bunner i at normal utvikling i nordre Nordland, Troms og Finnmark ble «solgt» som del av NATO-etableringen, og fremdeles er like betent? Alminnelig kunnskap om slikt vil trolig fortsatt være skrekkbetont for de involverte politiske partier. Og er svartsladdingen av Forsvarets samferdselsutredning nylig, en følge av dette?

(Fryktreaksjonene som stadig foreligger, er faktisk hovedårsaken til at jeg ikke kunne slå meg til ro med at det bare var normal uvitenhet og grådighet som lå til grunn for motstanden mot NNB).

Som alle forstår er dette en teori basert på indisier som ikke kan konfirmeres, men enda mer på håndteringen av Nord-Norge-banen gjennom ca. de siste 75 år. En regjering foreslo til og med at prosjektet måtte legges bort for godt! Trolig finnes eventuelle bekreftelser på teorien nå bare i Kreml, Pentagon og kanskje i enkelte deltakeres mer eller mindre kryptiske nedtegnelser.

Som teori er dette den eneste fornuftige forklaringen på at en så stor landsdel over så lang tid har vært holdt utenfor normal utvikling, i et sivilisert og rikt land. Det kan til og med se ut til at selve holdningen til jernbaneteknologien i Norge, lider som følge av fobien mot Nord-Norge-banen.

Selvsagt kan andre forklaringer tenkes. De er ikke flatterende for flertallet av politikerne, og bør få hvile i ro.