Herold

For de fleste er det unaturlig å planlegge sin egen bisettelse. Det får de som blir igjen ordne. Som regel finner jeg som prest i samtale med pårørende frem til et innhold i seremonien som de etterlatte føler er i avdødes ånd. Det er viktig at de pårørende får bestemme hvordan avskjeden skal være.

Det er lettere for de nærmeste når avdøde har kommet med sine ønsker, skriftlig eller muntlig. De er ikke selvsagt ikke juridisk forpliktet til å følge dem, men det et til god hjelp når musikk skal velges og minneord skrives.

Minnetale

Jeg har inntrykk av at flere ønsker å holde minneordene selv. Men mange ønsker fortsatt at presten skal gjøre det. De henviser til at de tror at de ikke klarer det. Mitt inntrykk er at de aller fleste klarer det. Noen tar en pause under talen og henter seg inn, noe som er helt naturlig i en slik situasjon.

Det kan være godt for sorgprosessen å holde talen selv eller skrive den.

De pårørende skal få oppleve at de blir tatt på alvor og selv får delta aktivt i planleggingen av gravferden. Selvsagt hender det at de ikke er fornøyd. Det kan bl.a. skyldes familieforhold hvor presten bare har vært i kontakt med den siste ektefellen. Nye familieforhold kan føre til at presten ikke får et sant bilde av den avdøde.

Skal mye til

Mitt inntrykk er at prestene i størst mulig grad ønsker at de pårørende skal få bestemme ved at de sammen med byrå og senere prest får utarbeide programmet for seremonien. Og ønskene blir så langt som mulig oppfylt selv om ikke alt passer inn i liturgien.

Det skal mye til for at innholdet strider mot kirkens regler for gravferd. For det er viktig for pårørende at bisettelsen blir slik de ønsket den.

1. juli – glemmer aldri smerten i familienes øyne

Hva skal vi med kirkene i Heim?

Den store fortellingen og de mange bitene