Herold

Nylig kunne vi lese at teknisk hovedutvalg i Karmøy kommune roser seg av god saksbehandling. For mange innbyggere står dette i sterk kontrast til virkeligheten de møter i byggesaker og nabosaker. I stadig flere saker svarer kommunen med såkalte informative brev. Brevene har kommunelogo, saksnummer, vurderinger og tydelige konklusjoner. For folk flest fremstår dette som en avgjørelse. Man tror saken er ferdig behandlet.

Først når man klager, får man vite at dette ikke var et vedtak, bare et brev. Og et brev kan ikke påklages. Dette betyr at helt vanlige innbyggere mister klageretten sin uten å ha blitt informert om det. Systemet forutsetter juridisk kunnskap som de færreste har. Det er her maktubalansen oppstår.

Statsforvalterens rolle og begrensninger

Mange innbyggere blir deretter henvist til Statsforvalteren. I slike saker kan Statsforvalteren i realiteten bare kontrollere én ting har kommunen brukt riktig lov på den formen kommunen selv har valgt. Når kommunen har valgt å skrive brev i stedet for vedtak, kan Statsforvalteren ikke vurdere lovligheten av tiltaket, ikke vurdere om kommunen burde ha grepet inn, ikke overprøve skjønnet i byggesaken, sløsing med tid, krefter og penger.

For innbyggeren betyr dette måneder med venting, omfattende dokumentasjon, stor følelsesmessig belastning, ofte behov for juridisk bistand.

For samfunnet betyr det saksbehandling i kommunen, klagebehandling i kommunen, behandling hos Statsforvalteren.

Alt dette skjer uten at realiteten i saken noen gang blir vurdert.

Det er sløsing med offentlige ressurser, med innbyggernes tid, med tilliten til systemet.

Statsforvalteren blir fanget i formen

Dette er ikke først og fremst Statsforvalterens feil. De er bundet av regelverket. Når kommunen velger brevsform, snevres Statsforvalterens rolle inn til ren formalkontroll, uten reell effekt for innbyggeren. Dermed blir klageordningen i praksis uthulet .

Form er makt

Forskjellen mellom et brev og et vedtak er ikke bare juridisk teknikk. Det er et spørsmål om makt. Vedtak utløser klageadgang, overordnet kontroll og politisk innsyn. Brev gjør ikke det.

Når administrasjonen velger brevsform i saker som i praksis avgjør hva som skjer videre, får den stor definisjonsmakt uten reelle korrektiver. Det er administrasjonen som bestemmer formen, og formen avgjør innbyggernes rettigheter.

Dette gir i realiteten administrasjonen stor handlefrihet, mens politisk nivå i liten grad ser konsekvensene. Brev registreres ikke som vedtak, gir ingen klagestatistikk og blir sjelden gjenstand for politisk diskusjon. Dermed kan man skryte av effektiv saksbehandling, samtidig som rettssikkerheten svekkes i det stille.

Ansvar skyves over på innbyggerne

Når kommunen i et brev konkluderer med at noe er ulovlig, men samtidig skriver at det ikke følges opp på nåværende tidspunkt, blir ansvaret skjøvet over på innbyggeren. Hvis naboen ikke retter opp forholdet, er det i praksis ikke lenger en kommunal byggesak. Da blir det en privatsak. Innbyggeren må selv bestille oppmåling, kontakte advokat og eventuelt ta saken til domstolene.

Da handler det ikke lenger om lovens krav, men om økonomi.

Hvem har råd til å føre en nabosak i retten? Hvem har råd til advokat, sakkyndige og risikoen for å tape?

Slik oppstår et klasseskille i praksis. De med ressurser kan forfølge saken. De uten må gi opp.