Hva skjer med vår felles Folketrygd?
Folketrygden var et av 1960-tallets store løft. Den bygget på et radikalt prinsipp: Trygghet som rettighet – ikke som behovsprøvd støtte. Denne ideen står nå i fare for å «forenkles» bort.
Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng lover å «forenkle folketrygden». Det høres uskyldig ut. Hvem er vel mot forenkling? Men bak begrepet kan det skjule seg en politisk kursendring av historisk karakter. Vi kan ende opp med en gradvis nedbygging av folketrygden slik vi kjenner den, hvor NAV omgjøres til et statlig sosialkontor – med minimumsytelser – på linje med hva vi ser i resten av Europa.
Et utvalg som skal gjennomgå lovverket, og skal ifølge mandatet «sikre hensiktsmessighet i lys av Norges EØS-forpliktelser». Ordene virker tekniske, men innebærer også politikk. EØS-avtalen krever «ensartethet» i hele -EU-/ EØS-området. Det betyr at norske ordninger ikke skal være vesentlig bedre enn EU-gjennomsnittet.
Dette er ikke nytt. Vi har sett det før.
OECD-rapporten New Orientations for Social Policy (1994) kritiserte Norge for å ha for gode ordninger. Den la grunnlaget for pensjonsreformen – først i EU, så her hjemme. Resultatet kjenner vi. Pensjoner som underreguleres år for år, og yngre generasjoner som møter en langt mer usikker alderdom. Ikke fordi Norge mangler penger, men fordi ordningene ble definert som «for gode» i europeisk kontekst.
Nå kan det samme skje med hele folketrygden.
Fremskrittspartiets forslag på 2000-tallet om en «Ny Folketrygd» bygget på ett prinsipp – var at alle skulle få lik utbetaling, i praksis minstepensjon (279 933 kr for enslig/2025-nivå). I dagens partiprogram er ambisjonen enda lavere – fra minstepensjon til garantipensjon (laveste pensjonsnivå). Dvs. 248 418 kr for enslig/ 2025-nivå). Det kalles «valgfrihet», men resultatet er lavere ytelser.
Forenkling betyr ofte standardisering. Og standardisering betyr gjerne laveste felles nivå.
Utvalget som skal «forenkle» folketrygden består hovedsakelig av jurister, byråkrater og akademikere – dyktige fagfolk, men uten noen som faktisk lever av ordningene de skal utrede. Dermed reises det et demokratisk spørsmål: Når ekspertutvalg overtar politiske beslutninger, svekkes folkelig forankring og tillit til hele prosessen.
Folketrygdfondet ble bygget opp av arbeidstakere som betalte inn for å sikre egne pensjoner. I dag forvaltes verdier på rundt 400 milliarder kroner gjennom Statens pensjonsfond Norge. Formålet er oppfylt med – stabilitet og avkastning – men eierskapet er blitt mer diffust. Har de som bygget opp fondet (flere er dagens alderspensjonister), i realiteten mistet sin eiendom?
Dette handler ikke om juice eller teknikk, men om hvilket samfunn vi vil være en del av. Vil vi bevare en Folketrygd som gir rettigheter og trygghet, eller «forenkle» den til en minimumsordning tilpasset EØS og internasjonale anbefalinger?
Forenkling kan være nødvendig – men den kan også være en avvikling i sakte tempo. Dette veivalget må tas i en åpen politisk debatt, ikke bak lukkede dører i ekspertutvalg.