Herold

Barn slutter ikke med fotball fordi de er dårlige – de slutter fordi det ikke er gøy. Derfor var det helt på sin plass at norges landslagssjef Ståle Solbakken nylige satte ord på frafallet i norsk fotball.

Dette er mine egne erfaringer og refleksjoner som trener og forelder, og ikke et innlegg på vegne av klubben.

Jeg er trener i Hamna IL for jenter født i 2017, der min datter spiller. Vi startet opp da jentene var fem år gamle, med treninger innendørs i gymsal – slik det er vanlig i Tromsø.

I en gymsal er friksjonen mellom ball og underlag dårlig. Det gjør det utfordrende å lage «ordentlige» fotballøkter i så ung alder, uten at det ender i kaos. Derfor besto mye av treningen de første årene av lek – noen ganger med ball, ofte uten.

Jeg husker at jeg tenkte at dette kanskje var for lite fotballspesifikt. At utviklingen kunne vært bedre på kunstgress. Men så stilte jeg meg selv et viktig spørsmål:

Hva er egentlig viktigst – at fem- og seksåringer blir gode i fotball, eller at flest mulig synes det er gøy og har lyst til å komme på neste trening?

Svaret er enkelt: Det må være gøy.

Hva har det å si at treningen ikke var spesielt fotballspesifikk?

Hva har det å si at jentene hadde færre ballberøringer?

I praksis: ingenting.

I disse årenehadde vi mellom 15 og 20 jenter samlet i en gymsal. Det fungerte svært godt. Det er lettere å holde oversikt, lettere å skape trygghet – og jo mer kontroll, jo mer rom for lek, mestring og glede.

Etter noen år fikk vi treningstid i Hamnahallen på kunstgress. Vi fortsatte med mye lek og moro, men med gradvis mer ball og tilvenning til overgang fra 3er- til 5erfotball.

Resultatet?

Fra oppstart og frem til i dag har vi hatt et svært stabilt antall jenter på laget. I dag er vi fortsatt 17. Jeg er overbevist om at dersom vi som trenere ikke hadde tenkt slik vi gjorde, ville vi mistet flere underveis.

Ikke alle barndriver med fotball fordi det er det artigste de vet. Mange møter opp fordi de er en del av et fellesskap, får venner, har det gøy – og spiller litt fotball. Når nye jenter har kommet til, har vi alltid justert nivået slik at også de kan kjenne på mestring.

Nå er jentene åtte år gamle, og særlig etter sommeren 2025 har vi sett en tydelig utvikling i hele laget. Ferdighetsnivået er nå såpass godt at mer fotballspesifikke treninger gir mening – både for trivsel og utvikling. Samtidig er vi trenere fortsatt nødt til å se oss i speilet og spørre: Gir treningene våre fortsatt nok glede og mestring?

Vi har ogsågjort et bevisst valg om å være kamp- og turneringsfrie i vinterhalvåret. Det gir rom for familie, hytte, ski og andre aktiviteter, og foreldre slipper å stå i et konstant dilemma mellom fotball og alt annet i helgene.

Sesongen starter i april, og da blir det mer enn nok fotball frem til høsten.

Vi har én fellestrening i uka som skaper samhold og fellesskapsfølelse og som gjør at flest mulig møter opp på den treningen. For dem som ønsker mer aktivitet, tilbyr Hamna IL åpen hall og fotballfritidsordning etter skoletid.

Så hva skal tilfor at vi får flest mulig, lengst mulig – og best mulig?

Dette er ikke bare et spørsmål for barnefotballen. De samme mekanismene ser vi igjen i ungdoms- og breddefotballen.

Jeg tror vi ofte gjør det motsatte av det vi egentlig vil. Noen barn og unge har fire, fem eller seks økter i uka – et treningsomfang vi ellers forbinder med voksne spillere på høyt nivå. Tidlig spesialisering, ensidig fokus på prestasjon, og en idrett som i praksis har blitt en helårsidrett. Samtidig ser vi at frafallet kommer tidligere og tidligere. Ungene blir rett og slett lei – og slutter.

Da har mange drevet med lite annet. De har få alternativer, svake preferanser for andre aktiviteter, og risikoen for at de forsvinner helt ut av idretten er stor.

Det er dårlig for ettermiddagene, dårlig for folkehelsa – og særlig uheldig i en tid der stillesitting og skjermbruk allerede er en stor utfordring.

Hva holder vi egentlig på med?

For dette handler ikke først og fremst om barna.

Det handler om oss voksne.

Om hvordan vi organiserer, hva vi prioriterer – og hvor tidlig vi begynner å behandle barne- og breddefotball som noe den ikke er.

Derfor er det helt avgjørende at vi som trenere og idrettsforeldre prioriterer allsidighet, variasjon og glede. Treningene skal gi mestring og overskudd – ikke metthet.

Når barn og ungdom slutter fordi det ikke er gøy lenger, er det ikke de som har feilet.