Herold

Statistikken lyver kanskje ikke om hvem politiet har valgt å ta, men den tier om hvem samfunnet lar slippe unna.

Da jeg var 12 og hang med Ahmed og Mohammed på Tøyen, ble vi ofte stoppet av politiet. Vi sto mot en murvegg mens blålysene farget asfalten. Vi fikk sjelden et ordentlig svar på hvorfor. For oss var det hverdagen og en konstant påminnelse om at vi var under overvåking.

Noen år senere satt jeg i kjellerstuene på vestkanten med Anders og Henrik. Der var det like mye ungdommelig dumskap men null risiko. Ingen patruljer. Ingen kontroller. Ingen registrering.

Forskjellen handlet ikke om moral. Den handlet om kvadratmeter. Og det er her kriminalstatistikken begynner å lyve.

Sirkelen som lurer oss

Når debatten raser om «overrepresentasjon», pekes det ofte på tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Men vi må slutte å late som om SSB-statistikken er et nøytralt kart over kriminaliteten i Norge. Den er i virkeligheten et kart over politiets ressursbruk.

Kriminalstatistikk er «oppdagelseskriminalitet». Det betyr at tallene går opp der politiet er til stede, og forsvinner der politiet er fraværende. Vi har skapt en selvforsterkende sirkel: Politiet patruljerer der de har mest statistikk, og de får mest statistikk der de patruljerer.

Når politiet eier fortauet på Grønland mens privatlivets fred beskytter villaene på Bygdøy, vil tallene alltid være skjeve. Det vi ser hos SSB er ikke et bilde av hvem som begår lovbrudd, men et bilde av hvem som ikke har en kjellerstue å gjemme seg i.

• Tre ganger så mange på østkanten blirtatt: Vest i byen kan folk røyke cannabis i fred. På østkanten følger politiet med

Tallene som knuser myten

Hvis statistikken faktisk speilet virkeligheten burde de som ruser seg mest også toppet statistikken. Slik er det ikke. «Ung i Oslo»-undersøkelsen viser et sannhetens øyeblikk som sjelden når overskriftene: Ungdom på Frogner og Ullern bruker dobbelt så mye cannabis som ungdom på Stovner og Alna. De drikker mer, de ruser seg mer, og de gjør det oftere.

Likevel viser Likestillings og diskrimineringsombudets rapport «Kontroller uten kontroll» (2022) at etniske minoriteter er massivt overrepresentert i politiets søkelys. De utgjør over en tredjedel (34 prosent) av de som blir stoppet, til tross for at de er en langt mindre andel av befolkningen.

Enda grovere er frekvensen: Oslo-politiets kvitteringspilot dokumenterte at 55 personer ble kontrollert fem eller flere ganger, enkelte opp mot 17 ganger på bare ti måneder. Når du blir stoppet annenhver uke uten grunn, handler det ikke lenger om kriminalbekjempelse. Det handler om systematisk mistenkeliggjøring.

Delta i OsloDebatten

Prisen for «kvadratmeterjustis»

Som lege ser jeg konsekvensene av denne skjevheten. Rapporten fra Redd Barna og Antirasistisk Senter (2023) beskriver barn helt ned i 12-årsalderen som utvikler «hyperårvåkenhet», en kronisk stressrespons som tærer på den psykiske helsen.

Når 30 prosent av de som stoppes aldri får en forklaring, lærer de at loven ikke gjelder for dem på samme måte som for andre. En av ungdommene i rapporten formulerer det slik: «Hver gang jeg går ut, venter jeg bare på at det skal bli min tur.»

Dette skaper en varslet tillitskrise. Politiets egne tall bekrefter at tilliten er markant lavere i områder der kontrolltrykket er høyest. Vi er i ferd med å skape det utenforskapet vi påstår at vi vil bekjempe.

Mange vil si: «Jeg vokste også opp trangt, men jeg ble ikke kriminell.» De har rett. Poenget mitt er ikke å frita individet for ansvar. Det er å belyse hvordan systemet reagerer når feil først begås. Når en ungdom på Vinderen havner i trøbbel, rydder foreldrene og advokatene ofte opp internt. Saken løses gjerne før den i det hele tatt blir en sak.

For ungdommen med færre ressurser er politiet og rettsvesenet første og eneste instans. Ingen buffer. Rett i statistikken.

En trussel før du har gjort noe galt

Forskning på stemplingsteori viser at hyppig og uforklart politikontakt øker sannsynligheten for fremtidig kriminalitet. Når samfunnet insisterer på at du er en trussel før du har gjort noe galt, slutter mange til slutt å kjempe imot. Det er ikke en unnskyldning for kriminelle handlinger. Men det er en ærlig forklaring på hvordan vi som samfunn er med på å produsere de rullebladene vi senere bruker som bevis på mislykket integrering.

Hvorfor er vi så besatt av gatehjørnet, når de største lovbruddene skjer på takterrassene? Økokrim anslår at tre av fire økonomiske kriminelle aldri blir tatt. Hvitsnippkriminalitet koster samfunnet 12 milliarder kroner årlig. Det er 80 ganger mer enn omfanget av all anslått trygdesvindel (0,15 mrd).

Likevel er det gutta fra østkanten som må stå mot murveggen, mens de som trikser med millioner kan gå i årevis uten at politiet noen gang banker på døra.

Metodene må endres

Statistikken lyver kanskje ikke om hvem vi har valgt å ta, men den tier om hvem vi lar slippe unna. Når vi bruker disse tallene som sannhetsvitne for integrering, begår vi en logisk brist: Vi måler ikke kultur, vi måler kvadratmeter.

Riksadvokaten har tidligere innrømmet systematiske feil i form av ulovlige ransakinger. Det er på tide at vi også innrømmer at måten vi produserer statistikk på er moden for skraphaugen.

Slutt å bruke skjev statistikk som ammunisjon i en debatt som egentlig handler om klasse og geografi. Politiets suksess må måles i tillit, ikke i hvor mange 14-åringer de klarer å registrere i en database. Statistikken ser bare halvparten av Norge. Det er på tide at vi begynner å se resten.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Vest i byen kan folk røyke cannabis i fred. På østkanten følger politiet med

En historie om grenseløs vold, ikke rasisme

Et glass rosé i solnedgangen og litt kokain

Vi er gode, mens «de andre» er kriminelle

Gata tilbyr det samfunnet ikke gjør. Ungdom sulter etter penger og tilhørighet