Herold

Frykt er blitt et av de kraftigste politiske virkemidlene i Norge. I stedet for å skape ro, trygghet og tillit, velger dagens ledelse å forsterke uroen. Det skjer gjennom daglige advarsler, dystre sikkerhetsscenarier og et stadig sterkere budskap om at «verden er farligere enn noen gang». Men når en regjering faller kraftig på målinger og mister folkets tillit, er det verdt å stille spørsmålet: har de egentlig grobunn for å skape denne frykten, eller er frykten et nødvendig verktøy for å beholde kontrollen?

Det er vanskelig å ignorere at bare rundt én av fem stemmeberettigede ønsket denne retningen. Likevel presenteres det hele som om landet står samlet bak en dramatisk militarisering og en kursendring som griper inn i både økonomi, velferd og utenrikspolitikk. Det er et demokratisk problem når frykt brukes for å få befolkningen til å akseptere valg de aldri ble spurt om.

Noen hevder at alt dette handler om å beskytte oss mot Russland, at vi først og fremst skal frykte Kreml og Putin. Ingen ønsker Putins angrepskrig, men det betyr ikke at norske politikere automatisk står for den eneste riktige linjen. Det som bekymrer mange av oss, er ikke forsvaret av Norge, men retorikken rundt det. For når landets ledere bruker frykt som drivstoff for å presse gjennom økte militærbudsjetter og nye internasjonale bindinger, uten samtidig å snakke om diplomati, avspenning eller ansvarlig utenrikspolitikk, skapes et klima der nyanser forsvinner.

Frykt fører til polarisering. Polarisering fører til mindre tillit. Mindre tillit fører til at samfunnet blir mer sårbart – ikke mer robust. Dette er et mønster jeg kjenner igjen fra konfliktområder. Når frykten først er plantet, sprer den seg videre i befolkningen og får folk til å reagere mot hverandre i stedet for å stille spørsmål ved politiske beslutninger.

Så hva kan vi gjøre med det? Svaret er enklere enn mange tror, men det krever mot. Folk må stille spørsmål. Vi må kreve åpenhet rundt beslutninger som får enorme konsekvenser for Norge. Vi må insistere på at sikkerhet ikke bare handler om våpen og militær kapasitet, men også om tillit, velferd, økonomi og sosial stabilitet. Og vi må nekte å la frykt bli den nye politiske valutaen i dette landet.

Norge trenger en offentlig samtale som ikke styres av frykt, men av kunnskap og ansvarlighet. Vi trenger et medielandskap som ikke bare gjengir regjeringens krisebudskap, men som utfordrer det. Og vi trenger borgere som ikke automatisk aksepterer alt som presenteres som «nødvendig», men som tør å spørre hvorfor.

For frykt er en dårlig veiviser. Det er ikke frykten som gir oss trygghet, men evnen til å holde hodet kaldt når andre forsøker å varme det opp.