Herold

Min morfar, Olav Steingrimsen, var 16 år da han dro fra Tønsberg som førstereisgutt. Han var 34 da han igjen satte føttene på norsk jord. Han seilte som krigsseiler i 48 av de 60 månedene andre verdenskrig varte, og levde som flyktning i ni år etterpå.

Da jeg ble født bodde han i et rekkehus med blå dør, bak Kongseik skole. Der fortalte han meg om kampen for demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Der møtte jeg også hans venner – blant dem Gunnar Sønsteby. De fortalte ikke bare om hva som hadde skjedd, men om hvordan det kunne skje igjen. Om at også jeg en dag kunne bli stilt overfor valg jeg ikke hadde sett for meg.

Historiene fulgte meg gjennom 1980- og -90-tallet, mens nynazister og antinazister sloss i gatene, også i Tønsberg. Det var i denne perioden Hvite Busser og Aktive Fredsreiser begynte å sende ungdom til Polen og Tyskland – for å lære det samme krigsgenerasjonen hadde lært oss: Aldri igjen.

De siste ti årene har jeg brukt fritiden min på å snakke om veien til, og kampen for, menneskeverd. Hver ferie har jeg reist med ungdom på dannelsesreiser til Polen og Tyskland, blant dem ungdom fra Kongseik. Målet er klart: Å vise at fred kan skapes, at konflikter kan løses, og at egne holdninger er avgjørende.

Bør ikke Kongseik-elever dra på klassetur med Hvite Busser?

Trenger slike læringsreiser

I løpet av åtte dager i buss underviser vi i historie, samfunnsfag, etikk og kulturmøter – men først og fremst i hvordan vi er med hverandre. Historien brukes ikke for å skremme, men for å vise hvordan samspillet mellom mennesker kan føre oss tilbake til et sted vi har lovet oss selv at vi aldri skal tilbake til.

Derfor undrer det meg når jeg leser i Tønsbergs Blad om konflikter mellom skole og foreldre knyttet til disse reisene. I en tid der verden blir stadig mer polarisert, burde behovet for slike læringsarenaer være åpenbart. Ungdom trenger verktøy for å forstå hverandre – ikke bare fag, men også ansvar.

Det forundrer meg at skolene ikke ønsket at disse er en del av skolen. At man i tillegg oppfordrer foreldre til ikke å sende ungdommene sine, overrasker meg. Ja, det er utfordrende når ikke alle kan delta. Nettopp derfor jobbes det også med tilpasninger, slik at flere får mulighet til å være med. Økonomi bør heller ikke være et argument mot. Regjeringen har valgt å støtte disse reisene – et tydelig signal om at dette er viktig læring.

For mange ungdommer er dette deres første møte med utlandet, deres første lange reise, og deres første direkte møte med Europa og vår mørkeste historie. Dette er erfaringer som ikke kan erstattes av et klasserom alene.

Anita reagerer på at skolen fraråder Polen-turer: – En reise jeg har hatt med meg hele livet

Kunne tenkt annerledes

Ser vi helhetlig på det, kan reisene integreres i skolehverdagen. Skolen kunne gjort dette til et tverrfaglig undervisningsopplegg fra 8. til 10. trinn. Ungdommene kunne selv tjent inn penger til turen gjennom elevbedrift, og fått en konkret og meningsfull belønning for innsatsen. Når foreldre og elever allerede bidrar gjennom dugnad, bør spørsmålet heller være: har vi råd til å la være?

Utfordringen er ikke økonomi eller en presset skolehverdag. Utfordringen er et misforstått bilde av hva disse reisene faktisk er. Dette handler ikke først og fremst om å lære om andre verdenskrig, men om hvordan vi ender der – og om hvilke valg vi tar før det er for sent.

For meg er dette personlig. Dette er stemmen til en morfar som aldri sluttet å minne meg på at demokratiet er skjørt, at menneskeverd ikke er en selvfølge, og at stillhet også er et valg. Når jeg i dag reiser med ungdom, er det fordi jeg bærer videre et ansvar som ble gitt meg rundt et kjøkkenbord i Tønsberg.

Aldri igjen er ikke bare noe vi sier i høytidelige taler. Det er noe vi må lære, forstå og handle etter – generasjon etter generasjon. Hvis vi mener alvor med disse ordene, kan vi ikke frata ungdom de viktigste verktøyene vi har for å forstå hva aldri igjen faktisk krever av oss.

For meg er ikke dette en reise, det er et løfte vi har gitt sammen som samfunn om å sørge for at dette ikke skjer igjen.