Herold

Hvem stoler du mest på: Jens Stoltenberg og Ine Eriksen Søreide – eller Kirsti Bergstø og Bjørnar Moxnes?

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger

Spørsmålet er aktuelt etter Trumps oppsiktsvekkende raid i Venezuela.

Da gikk både Kirsti Bergstø (SV) og Bjørnar Moxnes (Rødt) ut med knallhard kritikk av den norske regjeringen, sammen med MDG-leder Arild Hermstad.

De mener at den norske reaksjonen er «tafatt og farlig».

Og at Norge bør*fordømme* USAs intervensjon – slik for eksempel Brasil og Kina har gjort. Ikke bare kritisere Trump for brudd på folkeretten, eller være dypt urolig, som FNs generalsekretær.

Spill for galleriet

For de fleste av oss kan det være vanskelig å skjønne forskjellen.

Og det tenker jeg er helt ok å overlate til de som kjenner de diplomatiske spillereglene.

For eksempel tidligere Nato-generalsekretær Jens Stoltenberg (Ap) eller tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H).

Det er lett å mistenke Bergstø og Moxnes for spill for galleriet i saker som dette. Ikke at de nødvendigvis sympatiserer med diktaktoren Maduro, etterfølgeren etter venstresidens store helt Hugo Chávez.

Men at de vil framstå som mest mulig rene og ranke i sin avstand til Donald Trump.

Hva som er Hermstads motiver er vanskeligere å skjønne.

Det er ikke uten grunn at de fleste partiene på Stortinget i hele etterkrigstida har sluttet helhjertet opp om den såkalte konsensuslinjen i sikkerhetspolitikken.

Den betyr at det store flertallet har vært enige om tale med én tunge om de store spørsmålene, som Nato og FN og ulike konvensjoner og traktater. Til og med våpenstøtte til Ukraina har oppnådd tilnærmet enstemmighet i det norske folk.

Men nå kan det se ut til å sprekke.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=73478

Trump gidder ikke engang å late som

Og dette handler ikke om sympati for Manduro eller Trump. Men om hvordan Norge som et lite land skal forholde seg i en fullstendig uforutsigbar verden.

Den brutale diktatoren Manduro fortjener ingen sympati. Hans tortur-regime er godt dokumentert.

Men også Donald Trump har vist at han – igjen og igjen – blir verre enn vi fryktet.

Det som for ei uke siden ble betegnet som mafia-diplomati, er nå gått over i ren piratvirksomhet. Nå gidder han ikke engang å late som om USAs interesser dreier seg om demokrati og menneskerettigheter i Venezuela.

Nå proklamerer han stolt at han skal slå kloa i landets oljereserver. Samtidig legger han også Grønland i potten, og fra administrasjonen snakkes det til og med aggressivt om bruk av militærmakt.

Alt dette truer også vår sikkerhet, og fortjener vår fordømmelse – i den folkelige betydningen av ordet.

Ikke viktig å være best i klassen

Men diplomat-språket er noe annet. Og med en uforutsigbar president bak spakene i verdens sterkeste krigsmakt, har det sjelden vært viktigere for internasjonale (og norske) diplomater å holde tunga beint i munnen.

Her må ordene velges ut fra hva vi ønsker å oppnå. Ik*ke for å være best i klassen til å ta avstand fra Trump.*

Jeg ser at også de fleste eksperter er nøye med hvilke ord de bruker. Noen sier rett ut at det kan være uklokt å provosere Trump.

Dette kan selvsagt virke «feigt». Likevel tror jeg vi skal være glade for at det ikke er magefølelsen til Moxnes eller Bergstø eller Hermstad som definerer norsk utenrikspolitikk.

Krig og fred er ikke for amatører.