Reaksjonene vi ser i nord handler ikke om manglende vilje til fellesskap, men om at Nord-Norge gang pÄ gang blir stilt overfor falske valg
Svar til Fjellheim: Vi samarbeider allerede om mye i nord. Skal vi samles enda mer, mÄ kursen gi hÄp, framtid og mening.
Fjellheim skaper engasjement nĂ„r han peker pĂ„ en opplevd splittelse i Nord-Norge â eller i "Nord-Norge bygda" - slik et nyhetsanker i NRK engang var sĂ„ uheldig Ă„ omtale landomrĂ„det pĂ„ 113.000 kvadratkilometer og pĂ„ stĂžrrelse med Bulgaria. - Det skjedde vel i en stressa situasjon hvor det samtidig skulle varsles om snĂžskred i Langfjord - men tabben ga umiddelbart mange assosiasjoner til hvor lite nord er â sett fra sĂžr.
Antakelig kommer konferansedeltakere til Ä begynne Ä baktale hverandre allerede pÄ flyet hjem
Fjellheim kritiserer at vi i nord ikke "snakker med Ă©n stemme" og legger mye av ansvaret pĂ„ nordnorske aktĂžrer og debattklimaet i landsdelen. Det gir et forenklet bilde. Reaksjonene vi ser i nord handler ikke om manglende vilje til fellesskap, men om at Nord-Norge gang pĂ„ gang blir stilt overfor falske valg: jernbane eller veg, fly eller bĂ„t, fĂždetilbud i Hammerfest eller Kirkenes, BodĂž eller Narvik, psykiatri i Nordreisa eller Alta, kraftproduksjon eller matproduksjon. Slike entenâeller-valg aksepteres ikke i omrĂ„der der befolkningstetthet, Ăžkonomisk tyngde og politisk nĂŠrhet til makten gir helt andre forutsetninger.
Vi kjenner vĂ„re begrensninger â men vi kjenner ogsĂ„ viktigheten av eierskap til ressursgrunnlag, velferdstilbud og mulighetene i landsdelen. Ambisjonen i nord er ikke Ă„ kreve alt, men Ă„ utvikle mer: mer verdiskaping, mer bosetting og mer bĂŠrekraftige lokalsamfunn i hele landsdelen. NĂ„r prioriteringene som presenteres gir dĂ„rligere tjenester i en region med store avstander og nĂŠringer som er avgjĂžrende for bosetting, skaper det forstĂ„elig motstand.
Samtidig ligger det et stort, uforlĂžst potensial i nord. Med reell vilje til samarbeid fra Stortinget kan vi utvikle en helhetlig bĂŠrekraftig politikk som bygger pĂ„ landsdelens fortrinn: rike fiskeriressurser, energi, arealer, kultur, sprĂ„k, kompetanse og sterke lokalsamfunn. I stedet opplever mange at lĂžsningene som kommer ovenfra innebĂŠrer nedbygging av natur, hĂžyere strĂžmpriser og at verdiskaping flyttes ut av landsdelen â mens lite av merverdien blir igjen lokalt.
Langs kysten ser vi dette tydelig. Fiskeressurser som har bygd samfunn i nord og lagt et viktig grunnlag for den norske velferdsstaten, kontrolleres i Þkende grad av aktÞrer i BÊrum eller i Sveits. Skal Nord-Norge samles om denne utviklingen, forutsetter det en selvoppofrelse som vanskelig kan kalles ansvarlig nordomrÄdepolitikk.
Motstanden mot dette bĂžr ikke tolkes som splittelse eller usolidaritet. Tvert imot er den et legitimt uttrykk for engasjement og framtidstro â et Ăžnske om en utviklingsmodell som styrker, ikke svekker, lokalsamfunnene. Nord-Norge Ăžnsker ikke Ă„ vĂŠre en rĂ„vareprovins, men en aktiv og likeverdig del av verdiskapingen i Norge.
Problemet er derfor ikke fÞrst og fremst mangel pÄ nordnorsk samling. Utfordringen ligger i et maktapparat som snakker varmt om nordomrÄdenes betydning, men samtidig demonstrerer kunnskapsmangel om hverdagen i nord - og i praksis fÞrer en politikk som gir fÄ reelle utviklingsmuligheter.
Med et Storting som viser vilje til forpliktende samarbeid om en oppbyggende politikk i nord, med lokal verdiskaping og en mer forsonende ressursforvaltning; kan felles kulturforstÄelse bygges og Nord-Norge kan vÊre en motor for nasjonal bÊrekraftig utvikling og beredskap.
Vi samarbeider allerede om mye i nord. Skal vi samles enda mer, mÄ kursen gi hÄp, framtid og mening.
Splittelsen Fjellheim beskriver er i stor grad et symptom. Mulighetene ligger der â dersom vi fĂ„r vĂŠre med Ă„ forme politikken.