Herold

Når selvmord rammer et lokalsamfunn, blir mange av oss stille.

Dette er ment som en generell refleksjon, skrevet med respekt for dem som er berørt.

Når selvmord rammer et lokalsamfunn, blir mange av oss stille. Det er forståelig. Sorg, sjokk og respekt gjør at ordene sitter langt inne. Samtidig sitter mange igjen med en følelse av maktesløshet – som om dette er noe bare fagfolk eller systemer kan forhindre.

Men sannheten er mer sammensatt. Og også mer håpefull.

Vi kan ikke redde alle. Det ansvaret kan ingen av oss bære alene. Men vi kan bety noe for noen. Og noen ganger er det nok.

Altfor ofte begynner vi å snakke om selvmord først etter at det har skjedd. Da er temaet tungt, og mange er redde for å si noe feil. Likevel er det før krisen – lenge før – at samtalen trengs mest. Når folk fortsatt går på jobb, møter andre, og sier at «det går bra», selv om det ikke alltid gjør det.

Vi trenger ikke være terapeuter for å bry oss. Det holder å være medmennesker. Å spørre litt mer oppriktig hvordan noen har det. Å lytte litt lenger. Å ta kontakt når noen trekker seg unna, i stedet for å håpe at det går over av seg selv.

Å spørre om noen sliter, er ikke farlig. Det er ikke å plante tanker. For mange kan det tvert imot være en lettelse å bli spurt. Stillhet kan derimot gjøre at mennesker blir stående alene med det som er vanskelig.

Dette handler om kollegaer, venner, naboer, trenere og familie. Om små handlinger i hverdagen. Om å følge litt ekstra med – og våge å bry seg, også når det føles ubehagelig.

Samtidig må vi som samfunn bli flinkere til å fange opp folk før det blir akutt. At det finnes mennesker å snakke med, og hjelp som er mulig å nå også tidlig, er spesielt viktig i små lokalsamfunn.

Kulturen vi skaper sammen avgjør om det føles trygt å si: «Jeg har det ikke bra.» Den kulturen formes ikke bare av planer og systemer, men av oss som bor her.

Dette er skrevet med et ønske om at færre skal stå alene. Hvis vi tør å snakke litt mer åpent, og spørre litt oftere, kan vi faktisk gjøre en forskjell.

Ikke for alle.Men for noen.Og for den det gjelder, betyr det alt.