Herold

At to operamiljøer eksisterer side om side i en by, burde i utgangspunktet være et tegn på vitalitet. I Bergen blir det i stedet fremstilt som et problem.

Smartembed for https://www.ba.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=456097

I fare for å tråkke midt i salaten, sier jeg dette likevel. Jeg er en 50 år gammel mann fra østlandet som reiser rundt og opplever operaer, klassiske produksjoner og koser meg med det.

Det er ikke bare i Oslo det skjer, men også i blant annet Bergen.

Sett Bergen utenfra i flere år, har jeg gjort meg noen betraktninger. Særlig etter en tur til øya Gozo.

Bergen liker åse på seg selv som en kulturby med plass til mangfold. Likevel står byen fremdeles midt i en årelang operastrid som minner mer om knapphet og posisjonering enn om kunstnerisk overskudd.

Konflikten mellom Opera Bergen og Bergen Nasjonale Opera handler i bunn og grunn om hvem som har retten til å representere operaen i byen og på hvilke premisser.

Overraskende nok er dette ikke en unik bergensk situasjon. En lignende strid utspiller seg i den lille byen Victoria på øya Gozo i Malta, der to operahus kjemper om publikum, ressurser og definisjonsmakt.

At to operamiljøer eksisterer side om side i en by, burde i utgangspunktet være et tegn på vitalitet. I Bergen blir det i stedet fremstilt som et problem.

Argumentene er velkjente: Publikum er begrenset, økonomien presset, og det er «ikke rom for to». Resultatet er en polarisert debatt der institusjonene settes opp mot hverandre, snarere enn å bli sett som deler av et større kulturelt økosystem.

I Victoria påGozo, en by med rundt 7000 innbyggere, finnes det to historiske operahus, Astra Theatre og Aurora Theatre, som begge produserer fullskala opera.

Rivaliseringen mellom dem er sterk, til tider intens, men den har også blitt en drivkraft for lokalt engasjement, frivillighet og kunstnerisk stolthet.

Publikum identifiserer seg med «sitt» hus, og operaen er dypt forankret i lokalsamfunnet. Til tross for øyas beskjedne størrelse har Gozo utviklet et operamiljø som vekker internasjonal interesse.

Forskjellen mellom Gozo og Bergen ligger ikke i ressursnivå, men i kulturpolitisk holdning. På Gozo har man, bevisst eller ubevisst, akseptert at kulturell overlapp ikke nødvendigvis er sløsing, men kan være produktiv friksjon.

I Bergen behandles derimot parallell eksistens som et strukturelt problem som må «ryddes opp i».

Striden mellom Opera Bergen og Bergen Nasjonale Opera avdekker en underliggende usikkerhet: Hvem har legitimitet? Hvem er «den riktige» operaen for byen?

Når kulturpolitikken i økende grad handler om merkevarebygging, nasjonale titler og institusjonell rang, risikerer man at kunstnerisk praksis blir underordnet administrativ orden.

Opera Bergen harlenge representert en regional, prosjektbasert og fleksibel modell, tett knyttet til frilansmiljøer og lokale kunstnere.

Bergen Nasjonale Opera har på sin side hatt ambisjoner om større struktur, tydeligere institusjonell tyngde og nasjonal synlighet.

Begge modellene har sine styrker og sine svakheter. Problemet oppstår når de fremstilles som gjensidig utelukkende.

I stedet for å spørre hvem som bør overleve, burde vi spørre hva slags operaby Bergen ønsker å være. En by med én dominerende aktør som passer inn i nasjonale kulturpolitiske skjemaer? Eller en by som tåler overlapp, konkurranse og ulike kunstneriske uttrykk også når det er upraktisk?

Gozo viser at rivalisering ikke nødvendigvis svekker kunstformen. Tvert imot kan den skape engasjement, identitet og eierskap. Forskjellen er at striden der i større grad foregår på publikumsnivå, ikke primært i forvaltningssystemet.

I Bergen serdet motsatte ut til å være tilfelle: Konflikten er mest synlig i styrerom, søknader og politiske prosesser, mens publikum ofte blir statister.

Dette er ikke et argument for ukritisk å kopiere en middelhavsøy med helt andre historiske forutsetninger. Men det er en påminnelse om at knapphet ikke alltid er naturgitt – den kan også være politisk konstruert.

Når kulturmidler fordeles slik at bare én modell kan vinne, skapes konflikt der det kunne vært samspill.

Opera er enkostbar kunstform. Nettopp derfor burde den behandles med større, ikke mindre, generøsitet i tenkningen.

Bergen har kompetansen, publikumet og historien som trengs for mer enn én operastemme. Spørsmålet er om kulturpolitikken er moden for å innrømme det.

Kanskje er ikke problemet at Bergen har to operamiljøer. Kanskje er problemet at vi mangler et språk og en politikk for å håndtere kulturelt mangfold når det faktisk oppstår.