Det finnes en skjebne som er verre enn å være kontroversiell.

WTOver?

• Torbjørn Røe IsaksenPolitisk redaktør

En gang i en ikke så fjern fortid var Verdens handelsorganisasjon (WTO) en rød klut for mange.

I 1999 ble Seattle forvandlet til en slagmark da demonstranter og politi barket sammen mens ministere fra hele verden var samlet til WTO-møte. I 2002 demonstrerte tusenvis i Oslo mot Verdensbanken, IMF og WTO, [ifølge ](https://attac.no/2011/05/27/attac-norge-2001-2011-seire-gjennom-ti-ar/#:~:text=demonstrasjon mot Verdensbanken%2C IMF og WTO&text=Anledningen var institusjonenes årlige forskerkonferanse som dette året var på Holmenkollen)Attac, som var medarrangør.

WTO var en av krumtappene i den nyliberale verdensordenen. Organisasjonen jobbet for friere handel og ble ansett som så mektig at demonstrasjoner kunne samle titusenvis av mennesker.

Det var i gode, gamle dager.

Før generaldirektøren i WTO, Dr. Ngozi Okonjo-Iweala, talte på NHOs årskonferanse registrerte jeg nøyaktig null – 0 – demonstranter utenfor Nova Spektrum i Lillestrøm. Kanskje var det for langt å reise. Kanskje var det for kaldt (-10). Kanskje var Vy forsinket igjen. Men den mest sannsynlige årsaken er at ingen ser WTO som en mektig organisasjon lenger.

Verdens handelsorganisasjon er i dyp krise.

Det er flere tiår siden forrige runde med store liberaliseringer. Selv mindre omfattende særavtaler, er seigere enn sirup å forhandle frem.

Generaldirektørens tale var fin nok, den, med sitt budskap om at handel er bra og felles regler viktig. Men det virket litt som når et rockeband legger ut på turné for å spille hele debutplaten som var stor for tyve år siden.

Alle i det påfølgende panelet var høflige nok til unngå å nevne krisen.

Den konkrete årsaken til krisen er at USA siden 2019 har paralysert WTOs vitale organ for konfliktløsing ved å blokkere utnevnelse av nye dommere. Det startet under Donald Trump, men fortsatte under Joe Biden.

På en måte er konflikten et resultat av globaliseringens suksess.

Da Kina ble med i WTO tidlig på 2000-tallet, var det med sterk støtte fra USA. Men supermakten undervurderte hva slags konkurrent Kina ville bli. Landet er i dag en økonomisk supermakt. Innen vareproduksjon er det ingen over og ingen ved siden av.

Kina er ikke et eksportlokomotiv, det er en eksportromrakett.

Deler av dette er drevet frem av valutamanipulasjon, statlige subsidier og urettferdige handelspraksiser, mener amerikanerne. Da de ønsket å slå tilbake under Trump første presidentperiode, stod WTO i veien.

Da startet krisen. Den fortsatte under alle årene med Joe Biden.

Trumps politikk er i seg selv et stort bidrag til ustabilitet, men han er ikke alene ansvarlig for at verdensordenen knaker i sammenføyningene. WTO-krisen illustrerer det.

Handelskonflikter er ikke nytt. Innenfor WTO og forgjengeren GATT har det vært harde oppgjør mellom USA og Japan og amerikanere og europeere. Samtidig var det slik at partene i bunn og grunn tilhørte samme blokk.

Når vi i Norge lovpriser det vi kaller «en regelbasert internasjonal orden», glemmer vi lett at denne ordenen alltid hvilte på makt. Garantisten var aldri avtalene i seg selv, men USAs dominerende posisjon økonomisk og militært.

Med Kina er det annerledes. USAs unipolare øyeblikk – tiårene som verdens eneste supermakt – er over. Handelspolitikk er blitt sikkerhetspolitikk. Handel er en av kamparenaene i den nye kalde krigen. WTO er dårlig rigget for å håndtere en slik utvikling. Resultatet blir paralyse.

Det er ingen tegn til at situasjonen vil bli bedre. Snarere tvert imot. WTO kan ikke gjøre annet enn å drømme seg tilbake til den gangen de var viktige nok til å mobilisere tusenvis av demonstranter.

Det var tider, det.