Herold

Norge står i dag i et alvorlig veiskille. Ikke fordi landet er truet militært, ikke fordi norske grenser er under press, men fordi våre politiske ledere steg for steg har beveget oss inn i en krig vi ikke er part i, uten at det norske folk er blitt spurt, og uten at konsekvensene er blitt ærlig diskutert.

Når statsministerJonas Gahr Støre nå sier at han ikke vil utelukke å sende norske soldater til Ukraina, og heller ikke vil utelukke at norske militære kan trene ukrainske styrker inne i Ukraina, er det ikke lenger snakk om indirekte støtte. Det er snakk om aktiv militær involvering i en pågående krig.

Dette er et dramatisk linjeskifte i norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Likevel skjer det nærmest i stillhet, pakket inn i tekniske formuleringer og velkjente fraser om ansvar, solidaritet og Europas sikkerhet. Det er nettopp denne stillheten som er mest urovekkende.

For hva betyrdet egentlig å sende norske militære inn i Ukraina, enten som soldater eller som instruktører? Hva betyr det for Norges rolle, for vår sikkerhet, for våre soldater, og for demokratiet vårt? Og hvem tar ansvaret for konsekvensene når politiske beslutninger, tatt langt fra frontlinjen, får irreversible følger for mennesker av kjøtt og blod?

Det er verdt å stoppe opp ved språket som brukes. Når regjeringen snakker om trening av ukrainske soldater inne i Ukraina, forsøkes dette fremstilt som noe kvalitativt annerledes enn krigsdeltakelse. Men i en aktiv krigssone finnes det ikke nøytrale instruktører. Militær opplæring er en integrert del av krigføringen. Den som trener soldater i bruk av våpen, taktikk og samhandling, bidrar direkte til kampens utfall. Slike styrker er legitime militære mål etter folkeretten. Dette vet alle som har grunnleggende militær innsikt.

Å påstånoe annet er enten uærlighet eller selvbedrag.

Vi har vært her før.I Libya i 2011 ble norsk militær innsats presentert som begrenset, ansvarlig og humanitært begrunnet. Det ble snakket om beskyttelse av sivile, om presise operasjoner, om et nødvendig inngrep. I ettertid vet vi at bombingen bidro til å ødelegge en stat, destabilisere en region og koste et stort antall mennesker livet. Likevel sto NATOs daværende generalsekretær, Jens Stoltenberg, senere frem og uttrykte stolthet over operasjonen. Opplæring, støtte og ansvar var ordene som ble brukt også den gang. Resultatet var død, kaos og et varig sammenbrudd.

Er det virkeligdette vi ønsker å gjenta?

Forskjellen denne gangener at risikoen er langt større. Ukraina-krigen er ikke en begrenset intervensjon mot et militært svakt regime. Det er en høyintensiv krig mellom to stater, med stormaktsdimensjoner, der atommakter er direkte involvert. Russiske myndigheter har vært tydelige på at de ikke vil akseptere fremmede militære styrker inne i Ukraina. Dette er ikke retorikk som kan ignoreres. Det er en klar politisk og militær realitet. Når norske ledere likevel åpner for militær tilstedeværelse, tar de en kalkulert risiko på vegne av hele befolkningen.

Det er ogsåverdt å stille spørsmål ved hvem denne risikoen gjelder for. Det er ikke statsråder, rådgivere eller kommentatorer som vil stå i fare. Det er norske soldater. Unge kvinner og menn som har valgt en militær karriere for å forsvare Norge, ikke for å bli sendt inn i en eskalerende krig langt fra hjemlandet, på grunnlag av politiske vurderinger de ikke har hatt noen innflytelse over.

Samtidig er detet spørsmål som konsekvent unngås i den offentlige debatten. Hvis Ukraina mangler soldater, og hvis krigen virkelig er så eksistensiell som våre ledere hevder, hvorfor stilles det da ingen krav til ukrainske borgere som befinner seg trygt i Europa? Også i Norge finnes det et betydelig antall stridsdyktige ukrainske menn. Likevel er det norske soldater som nå vurderes sendt inn. Hva sier det om prioriteringene, og om verdsettingen av norske liv?

Dette er ikkeet argument mot å hjelpe Ukraina. Det er et argument mot inkonsekvens og moralsk forflytning av risiko. Ingen land har i historien vunnet en krig ved å outsource kampen til andre nasjoners borgere. Hvis krigen er avgjørende for Ukrainas overlevelse, må også byrden i hovedsak bæres av dem den gjelder direkte.

Jeg skriver dettemed erfaring fra arbeid med veteraner over mange år. Norske, russiske og kanskje aller flest ukrainske. Jeg har sett hva krig gjør med mennesker lenge etter at politikere og medier har gått videre. Jeg har sett fysiske skader som aldri gror, psykiske traumer som ikke lar seg behandle bort, familier som brytes ned, rusproblemer, utenforskap og selvmordstanker. Dette er ikke unntak. Det er mønstre.

Likevel snakkes detnesten aldri om dette når nye militære bidrag diskuteres. Krig reduseres til tall, kart og strategiske vurderinger. Veteranene blir en ettertanke. Oppfølgingen er mangelfull allerede i dag. Systemene er under press. Ressursene strekker ikke til. Å samtidig åpne for å produsere nye generasjoner med krigsskadde mennesker er dypt uansvarlig.

Jeg ønsker ikke flere veteraner vi ikke kan eller vil ta vare på i fremtiden. Dette burde være et grunnleggende hensyn i enhver forsvars- og sikkerhetspolitikk. Likevel er det fraværende i dagens diskusjon.

Det norske folk er aldri blitt spurt om denne utviklingen. Det har ikke vært noen folkeavstemning. Det har ikke vært noen bred og ærlig offentlig debatt om hvor langt Norge skal gå. I stedet har vi vært vitne til en gradvis normalisering av eskalering. Først våpenleveranser. Så tyngre våpen. Så enorme økonomiske bidrag. Nå åpnes det for soldater og militær trening inne i krigsområdet.

Hvert skritt har blitt presentert som nødvendig, begrenset og ansvarlig. Samlet sett utgjør de en dramatisk kursendring.

Dette er ikkeet tegn på et levende demokrati. Det er et tegn på beslutninger tatt i lukkede rom, drevet frem av allianseforpliktelser og geopolitisk press, snarere enn av en åpen vurdering av nasjonale interesser og menneskelige konsekvenser.

Å kalle dette Europas sikkerhet er også problematisk. Europas sikkerhet styrkes ikke automatisk av militær eskalering. Historien viser tvert imot at eskalering ofte låser konflikter fast, gjør kompromisser politisk umulige og forlenger lidelsene. Europas sikkerhet avhenger også av stabilitet, diplomati, forutsigbarhet og evnen til å stoppe før konflikter løper løpsk.

Norge har historisk hatt en rolle som brobygger og fredsnasjon. Denne rollen har vært viktigere enn noen gang i en verden preget av økende polarisering og militær opprustning. Når vi nå beveger oss bort fra denne tradisjonen og inn i direkte krigsdeltakelse, mister vi ikke bare politisk handlingsrom. Vi mister også moralsk troverdighet.

Å sende norske soldater til Ukraina, enten som stridende eller som instruktører, er ikke et teknisk spørsmål. Det er et verdivalg. Det er et valg som kan få konsekvenser i generasjoner. Slike valg kan ikke tas gjennom glidende formuleringer og uten offentlig forankring.

Nå er tiden inne for å stoppe opp. For å stille de ubehagelige spørsmålene. For å insistere på åpenhet, ansvar og demokratisk kontroll. Norske liv er ikke forbruksvare i en krig som stadig skifter begrunnelse, men som ikke synes å nærme seg noen løsning.

Hvis vi først skal ofre noe, bør det være politisk prestisje og bastante posisjoner. Ikke mennesker.

Nå er det nok.