Herold

Tromsø kommune ser ut til å havne i balanse og unngå den berømte ROBEK-listen, men det er en balanse oppnådd med et nødskrik – og den hviler på penger som bare kan brukes én gang.

De siste årenehar Tromsø vært faretruende nær ROBEK-listen. At vi så vidt unngikk statlig økonomisk kontroll, må ikke forveksles med at kommuneøkonomien er frisk. Det betyr bare at vi klarte å få regnskapet i balanse eller beste fall i pluss – denne gangen. Spørsmålet er hva som faktisk ligger bak denne balansen, og hvor lenge den varer.

Svaret er ubehagelig tydelig:Kommunen har i økende grad blitt reddet av engangsinntekter. Salg av verdier, ekstraordinære utbytter og realisering av fond har vært avgjørende for å få driftsbudsjettet til å gå opp de siste årene. Senest gjennom realiseringen av Tromsøfondet, der over 80 millioner kroner tilfaller kommunekassa. Det er mye penger. Men det er også penger som ikke kommer igjen neste år – eller året etter.

Problemet er ikkeat kommunen utvikler eller realiserer verdier.

Problemet er når og hvorfor vi gjør det.

Når en kommune selger eiendeler eller realiserer fond fordi den er økonomisk presset, skjer det fra en svak forhandlingsposisjon. Kjøperne vet det. Markedet vet det. Vi selger ikke fordi tidspunktet er riktig, men fordi vi må. Det er sjelden god økonomisk politikk – og nesten aldri god butikk.

Verdier bør utviklesog selges når kommunen har økonomisk handlefrihet, ikke når driften er avhengig av inntektene for å gå i balanse. Hvis ikke risikerer vi å realisere verdier til lavere pris enn de faktisk er verdt, og å binde oss til løsninger som først og fremst løser et kortsiktig problem – på bekostning av langsiktig stabilitet.

Enda mer alvorliger det at disse engangspengene i stor grad brukes til å sikre formell driftsbalanse, i stedet for å ta tak i det som virkelig tynger kommuneøkonomien: den høye gjelden. Tromsø har over tid bygget opp store låneforpliktelser. Renteøkningene de siste årene har vist hvor sårbar denne modellen er. Når stadig større deler av budsjettet går til renter og avdrag, forsvinner handlingsrommet bit for bit.

Å bruke engangspenger til drift er økonomisk korttenkt. Det er som å selge arvesølvet for å betale strømregningen. Det gir midlertidig lindring, men svekker oss permanent. Når verdier er solgt og fond er realisert, er de borte for godt. Det er ikke bare våre penger vi disponerer. Det er også verdiene til dem som kommer etter oss.

Derfor burde slike engangsinntekter i langt større grad vært brukt til nedbetaling av gjeld. Det gir varig effekt: lavere renteutgifter, lavere risiko og større økonomisk handlingsrom i framtiden. Det er ikke like synlig eller politisk fristende som nye prosjekter, men det er ansvarlig økonomistyring.

Dette handler ikke om å være mot utvikling. Tromsø skal vokse og utvikle seg. Men utvikling uten økonomisk bærekraft er ikke fremtidsrettet – den er uforsvarlig. Før vi påtar oss nye, langsiktige forpliktelser, må vi sikre at grunnmuren er solid.

At Tromsø kommunei dag kan vise til balanse i regnskapet, er derfor ikke et bevis på at kursen er riktig. Det er et varsko. Når balansen er avhengig av engangspenger, betyr det at den underliggende driften ikke er tilpasset inntektsnivået. Før eller siden tar engangspengene slutt. Da er det ikke flere fond å realisere og ikke flere eiendeler å selge uten å svekke kommunen varig. Jeg har i snart 12 år sittet i kommunestyret, og med dagens utvikling er jeg usikker på om både jeg og andre vil tørre å sitte i 12 nye år med en slik økonomi og et slikt stort ansvar på vegne av innbyggerne i Tromsø kommune.

Derfor holder detikke lenger å diskutere enkeltprosjekter eller isolerte kutt. Tromsø trenger et grunnleggende oppgjør med hele driften av kommunen. Med hvordan vi organiserer tjenestene våre, hvilke oppgaver vi påtar oss, og hvilket kostnadsnivå vi faktisk kan bære over tid.

Å fortsettesom i dag er ikke et nøytralt valg. Det er et aktivt valg om å skyve regningen videre – til framtidige kommunestyrer, til kommende generasjoner og i siste instans til staten. Det er slik kommuner havner på ROBEK-listen.

Ansvarlig politikk nå handler ikke om å kjøpe seg ro ett år av gangen. Det handler om å erkjenne at driften må tilpasses virkeligheten, ikke ønsketenkningen. Det vil kreve tøffe prioriteringer, upopulære beslutninger og politisk mot. Men alternativet er langt verre.

Tromsø kommune trenger ikke flere engangsløsninger.

Den trenger en varig kursendring.

Dette er nødskriket bak balansen. Hvis vi ikke tar det på alvor nå, vil balansen vi viser til i dag bli krisen vi må forklare i morgen.