Herold

Norge har alltidvært et samfunn preget av små forskjeller mellom folk og sterke fellesskap som har løftet alle. Vår stolte tradisjon har vært at den norske modellen skaper muligheter for alle, uansett bakgrunn, og at sosial mobilitet er en av våre viktigste styrker. Men de siste årene har fattigdomsdebatten blitt dominert av diskusjoner om støtteordninger for de som trenger ekstra hjelp, snarere enn hvordan vi faktisk kan bidra til større sosial mobilitet. Å hjelpe folk ut av fattigdom og gi alle en sjanse til å lykkes.

Historisk sett har den norske folkeskolen vært en sentral arena for å utjevne forskjeller og oppdage talent. Statens lånekasse for utdanning har vært en av våre viktigste verktøy for å sikre at alle, uansett bakgrunn, kan forfølge sine drømmer og utvikle sitt potensial. Dette har lagt grunnlaget for et samfunn der alle har muligheten til å bli det de kan, og hvor utdanning er en sjanse til sosial mobilitet.

Men i dag ser vi bekymringsfulle tegn. Skoleresultatene går nedover, og statistikken viser at én av fem gutter som forlater ungdomsskolen er dårligere lesere. Vi har ingen systemer som effektivt fanger opp disse ungdommene og gir dem en reell mulighet til å bli gode lesere. Lesing er grunnmuren for aktiv deltakelse i samfunnet, og uten den mister mange sjansen til å lykkes.

Det er urovekkendeat vi i stedet for å finne tiltak som bringer de som har falt utenfor opp på nytt, diskuterer støtteordninger som kun skal gjøre dem litt bedre i stand til å håndtere en vanskelig situasjon uten å løfte dem ut av fattigdommen.

Dette bidrar til et utenforskap som skaper et tap av tro på egne evner, og som skaper grobunn for kriminalitet og sosial isolasjon. Ungdom som fristes av kriminelle miljøer, gjør det ofte fordi de ikke ser noen veg ut av situasjonen, fordi de ikke opplever at samfunnet gir dem reelle muligheter for å lykkes.

Fattigdom kan væreen midlertidig fase eller en hendelse, og vi kan aldri fullstendig organisere oss ut av den. Men målet må være at ingen skal være der lenge, at alle skal føle at de har en reell mulighet til å lykkes, uavhengig av bakgrunn og erfaringer. Dette krever en politikk for å øke sosial mobilitet. En politikk som sørger for at alle barn får en god skolestart, og at de som har hatt en svak start fortsatt kan få opplæring og utdannelse som lar dem utfolde sitt potensial.

Mitt ønske for2026 er at fattigdomsdebatten snur fra å dreie seg om støtteordninger til en debatt hvordan vi styrker sosial mobilitet og verdsetter utdanning som det viktigste virkemiddelet for å utjevne sosiale ulikheter. Vi bør legge større vekt på hvordan vi kan sikre at alle barn, uansett bakgrunn, får muligheten til å lykkes i skolen og i samfunnet og fordi kunnskap myndiggjør. Mestrer du de grunnleggende ferdighetene har du større sjanse for å stå opp for deg selv og dine rettigheter.

Kampen mot fattigdom og utenforskap, er ikke en kamp mot rikdom, men mot mangel på muligheter.