Jeg er livredd for å bli gammel. Det er ikke alderdommen jeg frykter, men at jeg ikke vil forstå hva de som skal hjelpe meg sier, og at de vil ikke forstå meg.

Debatt

Uten språk, ingen omsorg

Jeg er livredd for å bli gammel. Det er ikke alderdommen jeg frykter, men at jeg ikke vil forstå hva de som skal hjelpe meg sier, og at de vil ikke forstå meg.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mitt språk er norsk tegnspråk. Som professor i tegnspråk og tolking ved OsloMet vet jeg en del om hvordan offentlige tjenester er organisert, og jeg vet også at språkkompetanse ikke bare kan spres uten videre.

Gode offentlige tjenester krever gjensidig forståelse mellom den som gir, og den som får, omsorg. Språk er noe vi gjør sammen, og språk krever miljøer for at det skal kunne deles.

Når offentlige tjenester ikke har kunnskap og kompetanse om, og i norsk tegnspråk, vil jeg få en uverdig og ensom alderdom hvis jeg skulle finne på å få behov for offentlige helse- og omsorgstjenester når den tid kommer.

I Oslo er vi så heldige å ha et rådgivningskontor med personer som kan tegnspråk, som blant annet skal bistå døve og hørselshemmede med tilgang til helse- og omsorgstjenester.

Nå vil byrådet gjennom byrådsreformen spre denne kompetansen til bydelene. I stedet for å lage mer tilgjengelige tjenester, foreslår byrådet å rasere det eneste kommunale tjenestetilbudet på norsk tegnspråk.

De begrunner det med at tjenestene skal bli mer helhetlige og likeverdige, men kunnskap om og i tegnspråk og språkmiljøer kan ikke deles i små biter.

Når kompetansen spres tynt utover, forsvinner det som gjør tjenesten tilgjengelig. En allerede sårbar gruppe kan dermed bli enda mer utsatt for omsorgssvikt.

Som døv og tegnspråklig tilhører jeg en språklig minoritet de færreste har forutsetning for å forstå. NOU 2023:20 Tegnspråk for livet avdekket stor kunnskapsmangel om tegnspråklige, mangel på tegnspråklige profesjonsutøvere, og mangel på arenaer hvor norsk tegnspråk kan læres, utvikles og brukes.

Døve med behov for helse- og omsorgstjenester opplever i dag manglende forståelse i kommunene for behovet for at hjelpepleieren eller legen kan tegnspråk, eller at de har behov for sykehjems- eller omsorgsplass på et sted der de kan snakke med de som arbeider der, og de andre beboerne.

Tolkefeil og dårlig kommunikasjon kan gjøre at en sykdom ikke avdekkes før den er blitt livstruende.

Noen opplever å bli plassert i en lokal omsorgsbolig, der de kan ligge i uker uten å kunne snakke med noen. Dette skjer over hele Norge.

På grunn av språkbarrierer har en del døve også lite kontakt med egen familie. Av samme årsak har de også begrenset tilgang til egen og familiens helsehistorikk. Mangel på tilgang til helseinformasjon gjør at mange har lavere helsekompetanse enn befolkningen ellers.

Tolketjenester er viktig, men kan ikke erstatte direkte kommunikasjon mellom personer som deler samme språk. Tolk kan gi et skinn av deltakelse, men det er fare for at tolking kan skjule større utfordringer, som for eksempel kognitiv svikt og manglende helsekompetanse.

Slike forhold er vanskelige å avdekke gjennom tolket kommunikasjon. Legen kan tenke at så lenge tolken har gjengitt hva hen har sagt, har pasienten forstått. Dette vet vi ofte ikke stemmer, spesielt ikke hvis pasienten verken har ork eller ressurser til å tilpasse seg tolket kommunikasjon.

Tolkefeil og dårlig kommunikasjon kan gjøre at en sykdom ikke avdekkes før den er blitt livstruende og krever spesialisthelsetjenester.

Det trengs helsepersonell som både har gode nok ferdigheter i tegnspråk til å 1) kommunisere med personer som har redusert språklig kapasitet blant annet som følge av alderdom, kognitiv svikt eller sykdom, og 2) kunnskap nok om de kommunikasjonsbarrierene døve og hørselshemmede møter, som har betydning for hvilke tjenester de kan oppsøke og hvilken oppfølging de trenger.

Slik kompetanse forutsetter samlede fagmiljøer. Som gruppe er døve og hørselshemmede mer ensomme og har et dårligere sosialt nettverk enn befolkningen ellers. Dette gjør dem enda mer avhengige av offentlige tjenester, og av tilgang til tjenesteytere som forstår.

I Norge har vi en språklov som pålegger offentlige aktører å verne og fremme norsk tegnspråk, og vi har nettopp gjort FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne til norsk lov. Dette forplikter, men gir også muligheter til å styrke tegnspråklige tjenestetilbud.

Den dagen jeg tror på at jeg vil møte en sykepleier som forstår meg når jeg blir gammel og syk, skal jeg bare bli normalt bekymret for alderdommen min. Enn så lenge er jeg livredd.