Herold

Paul Grøtvedt fra Tjøme har liten sans for næringsbyggene som planlegges på Kjøpmannskjær. Det skrev han om i et debattinnlegg. Nå undres han over en del av kommentarene som kom.

Etter min forrige artikkel i Øyene om de nye næringsbyggene ved Wilhelmsen Chemicals på Kjøpmannskjær, har debatten i kommentarfeltet vært preget av en påfallende tankegang.

Flere av tilsvarene baserer seg på en logisk brist: At kritikk av arkitektur nødvendigvis betyr at man er motstander av arbeidsplasser.

Det er nødvendig å korrigere denne forestillingen. Det er ingen motsetning mellom det å ønske industri velkommen og det å kreve at dens næringsbygg er dyktig formgitt og tilpasset det sjønære landskapet. Flere kommentatorer skriver at de «ønsker arbeidsplasser velkommen», som om arkitektonisk utforming er en trussel mot bedriftens eksistens. Dette er en konstruert konflikt og en klassisk avsporing.

Industri er ryggr*aden i samfunnet vårt, og jeg har stor respekt for Wilhelmsen Chemicals, som er en viktig lokal aktør. Men å kreve at tre fireetasjes blokker i strandsonen skal harmonere med landskapet, er ikke det samme som å ønske bedriften bort. Tvert imot: En bedrift som bygger med omtanke for omgivelsene, viser at den har en langsiktig ambisjon og respekt for det lokalsamfunnet den er en del av.*

Det virker som om mange tror at næringsbygg står i en særstilling når det gjelder utseende. Det gjør de ikke. Plan- og bygningsloven er tydelig på at alle bygg skal ha gode visuelle kvaliteter og være tilpasset stedet.

Kravet om «arkitektonisk tilpasning» er like juridisk bindende for en industribedrift som for en privat hytteeier.

Spørsmålet vi må stille, er hvorfor «arbeidsplasser» ofte fungerer som et frikort for å se bort fra disse kravene. Hvorfor skal vi godta lavere estetisk standard i strandsonen bare fordi bygget huser arbeidstakere? Bygges det arkitektonisk tiltalende og godt tilpassede næringsbygg, vil det neppe bli vanskeligere å skaffe arbeidsfolk, sannsynligvis tvert imot. Stolthet over arbeidsplassen handler også om de fysiske rammene man jobber i.

Hvis vi tillater at store dominerende blokker bryter opp skjærgårdens linjer uten reell stedsforståelse, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Arbeidsplasser kommer og går i et hundreårsperspektiv, men arkitektoniske sår i strandsonen blir stående.

Vi må kunne forvente at profesjonelle utbyggere engasjerer arkitekter som evner å forene næringens behov med respekt for strandsonen og Vestfold-kysten.