Herold

Når kroppen settes på pause, blir mennesket – og samfunnet – fattigere

For mye inaktivitet gjør oss syke. Det er ikke lenger en påstand som provoserer, men en virkelighet vi lever midt i.

Likevel organiserer vi hverdagen slik at kroppen settes på pause, mens skjermen får hovedrollen.

Vi sitter mer enn noen gang – både barn og voksne – og konsekvensene viser seg i form av livsstilssykdommer, redusert livskvalitet og et helsevesen under økende press.

Skjermbruk tar ikke bare tid – den tar bevegelse, nærvær og erfaring. Den tar fra barn verdifull lek, fra unge mestring og fra voksne overskudd.

Når stillesitting blir normalen, blir det unormalt å bruke kroppen slik den er ment å brukes.

Derfor trenger vi mer fysisk aktivitet i skolen. Ikke som et hyggelig tillegg når timeplanen tillater det, men som en grunnleggende del av læring og helse. Én time fysisk aktivitet hver dag burde være et minimum. Fysisk aktivitet forebygger sykdom, styrker konsentrasjon og gir bedre læringsutbytte. Kroppen og hodet henger sammen – det ene kan ikke utvikles på bekostning av det andre.

Dette skriver jeg med bred erfaring som bakteppe. Jeg har tidligere vært lærer på barneskole, i videregående skole og ved folkehøgskole. På tvers av alder, nivå og fag har én erfaring vært gjennomgående: fysisk aktivitet er en grunnpilar for læring og utvikling. Når elever får bruke kroppen aktivt, styrkes ikke bare den fysiske helsen, men også motivasjon, samarbeidsevne, mestring og forståelse.

Bevegelse er ikke et avbrudd fra læring – det er en forutsetning for den.

Dette perspektivet stopper ikke ved skoleporten.

I dagens samfunn lever vi lenger, men ikke nødvendigvis friskere. Samtidig vurderes mennesker i stor grad ut fra alder når de skal ansettes, forfremmes eller fases ut av arbeidslivet. Kanskje er det på tide å stille et mer grunnleggende spørsmål: Hvorfor vurderer vi alder, når det i realiteten er helse, utholdenhet og funksjon som avgjør hvem som kan utføre arbeid over tid?

Samfunnet må i større grad prioritere fysisk form, utholdenhet og helsemessige forutsetninger fremfor alder alene. Dette er særlig tydelig i yrker med høye fysiske krav. Ta sykepleiere som eksempel – et yrke som innebærer tunge løft, høyt tempo, lange vakter og mye bevegelse. Når det klages over at arbeidet er for fysisk krevende, bør vi også våge å stille spørsmålet om den fysiske kapasiteten er tilstrekkelig. Med bedre grunnform og utholdenhet ville mange oppleve arbeidshverdagen som mindre belastende – ikke mer.

Dette handler ikke om å legge skyld på enkeltmennesker, men om å tenke forebygging og ansvar tidligere.

God fysisk form er ikke et personlig prosjekt løsrevet fra samfunnet – den bygges gjennom strukturer, vaner og forventninger. Og den bygges nettopp gjennom et liv der bevegelse har en naturlig plass, fra skolealder og videre inn i arbeidslivet.

Tenk om kvalifikasjonene for å utføre arbeid i større grad handlet om funksjon, kapasitet og helsemessige forutsetninger, fremfor fødselsår. Hvor mange flere kunne da bidratt i fellesskapet? Og hvor mange faller i dag utenfor – ikke fordi de mangler evner eller vilje, men fordi helsen svikter etter år med stillesitting og manglende fysisk belastning?

Når kroppen settes på pause, svekkes ikke bare individet, men samfunnet som helhet. Derfor må vi ta bevegelse på alvor – tidlig, systematisk og helhetlig. Skolen er et naturlig startpunkt, men ansvaret stopper ikke der.

Et bærekraftig samfunn forutsetter at vi verdsetter og vedlikeholder fysisk kapasitet som en «integrert «grunnleggende ressurs.