Herold

Foreløpig sover jeg rimelig godt.

Året har startet med et brak. Nå viser det seg at landet vårt ikke bare har flust av USA-eksperter. Jammen meg har vi ikke nesten like mange Venezuela- og Folkerettseksperter også. Vår Herre har vært rause med Norge i hans utdeling av nådegaver.

Jeg ser mange tegner et dommedagsbilde av nåsituasjon og fremtiden i sine vurderinger. Jeg får ofte følelsen av at mediene elsker å hente fram folk som i hovedsak baserer sine analyser på at:

1. Trump skal tolkes bokstavelig
2. USAs institusjoner og analytiske miljøer ikke lenger fungerer
3. Russland og Kina i stor grad har respektert folkeretten og internasjonale spilleregler inntil nå
4. Diktatorer kan fjernes gjennom frie valg og dialogmøter
5. Folkeretten har funnet sin optimale form

Verden er mer enn Trump

Jeg sitter ikke her uten bekymringer for det som skjer rundt oss. Trumps uforutsigbare atferd og ufordragelige forhandlingsmåte gir grunnlag for uro, selv om jeg tidvis synes det er bra at han ikke pakker inn synspunktene i diplomatisk fjas.

Det er fair at USA er utålmodig med Europa, som har sviktet i forsvarssatsingen over tiår. Men det er destruktivt for USAs egen strategi å uttrykke sin vrede på en måte som svekker den samlede blokken som den frie, liberale verden består av. Handelskrigen mot Kina gir mening i et «kald krig» scenario, men Trumps handelskrig mot USAs egne allierte er direkte skadelig for USAs egne mål.

Men verden er mer enn bare Trump. Man bør ikke lukke øynene for at millioner av Venezuelanere i dag jubler over at det endelig ble tatt grep mot landets diktator og urettmessige leder. I Iran ser man store folkemasser som igjen forsøker å vise sin misnøye mot landets autoritære regime – og tilsynelatende med større kraft enn før. I Europa viser europeiske statsledere at de sakte, men sikkert tar mer ansvar for egen sikkerhet og påtar seg mer ansvar for å støtte Ukraina i sin frihetskamp. Det gleder meg inderlig.

Ja, jeg skulle ønske det skjedde på en måte som fremsto mer koordinert og tryggere ledet. Hvor den sterkeste makten hadde en leder som kommuniserte på en måte som Reagan eller Obama, hvor man følge at det var en gjennomtenkt plan og et ønsket om samarbeid for å oppnå større mål sammen, selv om man ikke måtte være enig i alle dens elementer.

Helt uakseptabelt

I stedet sitter jeg her og hører en amerikansk president som igjen snakker om at han «need Greenland», noe som de fleste av oss tolker som at han ønsker overta øya. La det være klart – dette er helt uakseptabelt.

Jeg har ofte sagt vi ikke kan ta Trump bokstavelig, fordi han alltid er i forhandlingsmodus. Han argumenterer ikke ut fra et moralsk kompass eller med et samlende budskap. Hans forhandlingstaktikk handler tvert imot om å sjokkere motparten, oversvømme landskapet med utspill, holde alle muligheter åpne, skape forvirring og uro i omgivelsene og så navigere deretter. Derfor har jeg ofte trukket litt på skuldrene der andre går rett i skyttergraven av frykt/sinne. Ikke fordi jeg liker hans væremåte (jeg misliker den sterkt), men fordi jeg leser det inn i en prosess. Men denne gang er også jeg i gang med å grave min skyttergrav.

Trumps tilnærming til Grønland er ekstremt skadelig for USA og for vestlig samarbeidsånd. Det bør samtidig være sterkt mobiliserende for Europeisk forsvarssamarbeid, og det trenger vi. Jeg har forsøkt å forstå fra venner i DC hvor dypt dette stikker. Jeg er ikke ferdig med å nøste. Men jeg har fått flere tilbakemeldinger hvor det internt uttrykkes stille frustrasjon over Trumps Grønland-retorikk, fordi det ikke gjenspeiler det som er planen. Og de forstår godt at vi i Europa reagerer kraftig. Men Trump er Trump – han sier det han sier når han møter mediene eller et tastatur.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=73322

Sover godt om natten

Det er ikke slik USA bør være. Det er ikke et slikt USA jeg er glad i. Selv om man anser seg selv som verdens beste forhandler, så har man et ansvar i å bidra til tillit og samarbeidsånd i laget. Der svikter Trump grovt.

Jeg kommer til å skrive mer om dette senere. Men foreløpig sover jeg likevel rimelig godt. Mest fordi jeg opplever at Marco Rubio har den avgjørende hånden på rattet i utenrikspolitikken. Intervjuene med han gir tyngde og har gjennomtenkt analyser. Håndteringen av Venezuela så langt vitner om at «gameplan» som er langt mer raffinert enn hva Trumps uttalelser har indikert.

Hører gjerne hva dere tenker.

Er svært åpen for alternative tolkninger, men la det være et nyttårsforsett at vi diskuterer med innestemme.

Innlegget ble først publisert på skribentens Facebook-vegg.