Herold

La oss slutte å pynte på dette. Det som skjer i Larvik nå er alvorlig. Dette handler ikke bare om Hegdal. Det handler ikke bare om motor, støy eller et industriområde. Det handler om hvilken retning samfunnet vårt tar, og om hvem vi velger å prioritere når voksnes behov for stillhet, komfort og forutsigbarhet settes foran barn og ungdoms behov for fellesskap, tilhørighet og livsrom. Barn og ungdom må komme først. Ikke voksnes behov for ro. Ikke søndagsturer med pulsklokke. Ikke forestillingen om at ett bestemt livsvalg skal være normen for alle. De voksne har allerede levd sine liv. Det er barn og ungdom som skal leve videre med konsekvensene av beslutningene vi tar nå. Og akkurat nå svikter vi dem.

Hegdal var ikke et prosjekt – det var et sted å høre til Hegdal var ikke et arrangement, en klubb eller et kommunalt tiltak. Det var et åpent, uformelt og inkluderende samlingssted. Man kunne komme alene eller sammen med andre. Komme og gå. Uten forklaring. Uten krav. Uten rangering. Ungdommen sier det selv: «Det var vår plass. Alle var velkommen. Før kom bare folk.» Slike lavterskelsteder finnes nesten ikke lenger. Nettopp derfor betyr de så mye – særlig for ensomme gutter og jenter som ikke finner sin plass i organiserte systemer.

Motorkulturen på Hegdal er ikke ny. Folk har kjørt bil og cross der siden 1970-tallet. Det nye er ikke aktiviteten. Det nye er at vi som samfunn har blitt så lite tolerante for liv at vi forsøker å regulere det bort. Det som tidligere var en naturlig del av lokal kultur, omtales nå som et problem. Dette må slås fast tydelig og korrekt: Hverdagsmiljøet på Hegdal var rusfritt. Ungdom som brukte området til daglig møttes edru, synlig og i fellesskap. I tillegg viser politiets egen innsats ved det store treffet omtalt i Østlands-Posten det samme: Ved denne hendelsen, der det var over 200 biler, ble samtlige førere promille- og ruskontrollert av politiet – og ingen hadde promille eller ruspåvirkning. Dette er ikke synsing. Dette er dokumenterte fakta. Det er samtidig avgjørende å være presis:

Det store treffet var ikke en del av hverdagsmiljøet, men et enkeltstående treff i stor grad initiert av tilreisende uten tilknytning til de lokale ungdommene som brukte Hegdal i det daglige. Å bruke dette som begrunnelse for å stenge hele området, rammer derfor feil. Det rammer lokale, rusfrie ungdommer som ikke hadde ansvar for slike samlinger – og som faktisk trengte stedet i hverdagen.

Rus er et langt større ungdomsproblem enn mange voksne vil innrømme. Spør ungdommene selv. Rus er utbredt, normalisert og topper seg ofte i sammenhenger samfunnet selv legitimerer – særlig rundt russetiden. Når rusfrie møteplasser forsvinner, forsvinner ikke behovet for tilhørighet. Det flytter seg – ofte til miljøer der rus er en del av pakken. Hvis målet virkelig er forebygging, burde steder som Hegdal vært beskyttet, ikke stengt. Dobbeltmoral – på land og på sjø

Larvik tåler støy, alkohol, dop og farlig atferd når det skjer i form av festivaler og arrangementer som kalles kultur. Dette får tillatelser og legitimitet. Samtidig tåler vi ikke rusfri ungdom i et industriområde fordi det lukter bensin og høres motor. Det er dobbeltmoral. Den samme holdningen ser vi på sjøen. Larviksfjorden er i praksis gjort til et stillebasseng, med strengere fartsbegrensninger enn mange kommuner på Sør- og Østlandet. Larvik velger frykt fremfor liv – både på land og på havet.

Når ungdom samles på ett kjent sted: Har politiet oversikt over konfliktnivået, når slike steder fjernes, spres aktiviteten. Da blir den mer uoversiktlig, mer risikofylt og mer ressurskrevende. Dette er grunnleggende forebygging. Og Larvik velger å gjøre det motsatte. Risiko er ikke det samme som kriminalitet. Motor-ungdom er ikke samfunnsproblemet. De reelle problemene er rus, vold og kriminalitet som rammer andre mennesker. Bakhjulskjøring innebærer risiko, ja – men i hovedsak egen risiko, i et industriområde, ikke vold og ikke kriminalitet rettet mot andre. Vi må klare å skille mellom personlig risiko og reell fare for omgivelsene.

Ikke alle passer i klubb eller idrett Fritidsklubb er ikke løsningen for alle. Ungdommen sier det selv: De vil ikke ha klubb – de vil ha Hegdal. Idrett er viktig for mange, men ikke alle passer i organiserte prestasjonsmiljøer med rangering og uttak. På Hegdal fantes det ingen «beste spiller». Du var bare der – og det var nok. For ensomme ungdommer kan dette være helt avgjørende. Det krever nesten ingenting – bare vilje Dette handler ikke om store budsjetter eller nye prosjekter. Det handler om velvilje. Velvilje fra grunneiere, kommune og næringsliv til å si: Dere kan være her. I praksis trengs det knapt mer enn én søppelcontainer som tømmes av og til. Det er en svært liten pris å betale for å gi barn og ungdom et sted å høre til. Det er tryggere – både for ungdommen selv og for allmennheten – at aktiviteten skjer samlet på et kjent industriområde, enn at den presses ut i det skjulte. Uten barnefamilier på søndagstur. Uten tilfeldig ferdsel. Med oversikt og forutsigbarhet. Alternativet er ikke stillhet. Alternativet er spredning – og større risiko.

Dette handler til slutt om ett valg. Vil vi være et samfunn som setter voksnes komfort først, eller et samfunn som forstår at barn og ungdom må komme først?

Hegdal fungerte. Det kostet nesten ingenting. Og det betydde alt for mange. La ungdommen få tilbake sitt samlingssted. Gi dem rom, tillit og tilhørighet. Et samfunn som gir barn og ungdom plass, er et samfunn som som er verdt å satse på.