Herold

På den siste dagen i 2025 tok jeg med meg fiskestanga og ruslet nordover langs strandkanten med Rosnestangen som utgangspunkt. Og i det mørket var i ferd med å senke seg gjorde jeg det siste kastet og sendte en 16 grams Jensen-pirk ut på et speilblankt hav som har gitt meg umåtelig med glede gjennom en langt liv. Og dette var den aller siste gangen - myndighetene har bestemt at dette vil være straffbart fra 1. januar - i 10 år fremover - ergo vil jeg være 82 år gammel om jeg får være så heldig at jeg kan få gjøre det igjen. Der stod jeg i solnedgangen og kikket rundt meg på gamle fiskeplasser - her tok jeg mine første kast som 6-åring og denne dagen tok jeg det aller siste.

Jeg bodde i Nesveien og mesteparten av oppveksten foregikk i Rosnesområdet - og i båthavna i Betongen. Fatter`n var tidlig ute med å lære meg hvordan sjøørreten skulle fanges. Vi dro ut med snekka - et 24 fots prakteksemplar i tre med 5/7 hesters Sleipnermotor - et par timer før det ble mørkt, kastet ut dorga i Sandbukta og tøffet langs med land inn til Kulpe, krysset over til Kippenes og tok med oss Kjørbukta og Kjellandsvikbukta før vi kveilet sammen utenfor Rosnestangen og “parkerte” på honnørbrygga - det var der de store gutta hadde båtplass - ofte med en tre/fire ørreter i bøtta.

“Nærmere land” sa fatter`n og mente at ørreten opererte i kanten av mollebakken. Lydig som jeg var hendte det jo at båten gikk på grunn - det var slik jeg ble kjent med bunnforholdene rundt Jeløya.

Om sommer`n - når jeg ikke spilte fotball på jordet - satt jeg mest på tømmerflåta`n og fiska makrell - mye makrell. Så mye noen dager at moder`n fikk problemer med å gi bort fisk til naboene. Hun hadde egentlig store planer for avkommet og sendte meg på pianoskole hos frøken Næsje - noe jeg for såvidt har hatt glede av resten av livet - men akkurat i den alder`n - når sommer`n kom - da var det ting som var viktigere enn skalaen og “Til Elise”. Så da frøken Næsje annonserte meg som første aktør på sommerkonserten satt jeg på tømmerflåta`n med bambusstanga sammen med “Gjertitten” og kompisene hans og fiska makrell. Uka etter fikk moder`n brev fra frøken Næsje at sønnen i huset ikke lenger var ønsket som elev ved pianoskolen.

Vi vokste jo også opp med at isen la seg tjukk på Mossesundet, og tidlig i livet snek vi med oss øks og la i vei med sparkstøttingen og pilkesnøret. Sportsfiskere kom langveisfra for å borre hull i sundet - de aller tøffeste fisket i kanten på råka som isbryteren Emil holdt åpen flere ganger i døgnet. Det vrimlet av folk på isen og alle fikk fisk - den som kanskje fikk aller mest var mora til tannlegen min - fru Klyve - sannsynligvis den mest ihuga isfiskeren jeg noensinne har kjent.

Jeg har hatt mange gode fiskekompiser - noen har pakket sammen fiskeutstyret for godt - og noen fisker jeg fortsatt med. Jeg skal ikke påstå at jeg er den som får mest fisk - men jeg har hatt en evne til å raske med meg mer enn de fleste. Fiskelykke handler jo litt om å vite hva en driver med - jeg kjenner folk som har forsøkt seg gang på gang uten å få noen verdens ting - men jeg har også en kompis som klarer å få fisk opp av en brønn. Da snakker vi fiskelykke.

Men nå er det altså slutt på morroa i store deler av Oslofjorden. Mange av fiskeplassene mine stenges - fordi det ikke er fisk i fjorden. Torsken er borte - den utviklingen så vi allerede rundt tusenårsskiftet. På 90-tallet kunne vi be folk på torskemiddag og reise ut på morra`n og forsyne oss fra matfatet, nå er vi heldige om vi får kjøpt fersk torsk i butikken.

Men myndighetene juger - klart det er fisk i fjorden. Vi fikk mye makrell i sommer, og makrellen er der fordi det er sild i fjorden. Og det er mye sel - den hadde definitivt forsvunnet om den ikke fant noe å spise. Oftere enn før kommer det niser, delfiner og mindre hvaltyper langt inn i Oslofjorden - de kommer hit fordi det er mat her. Men vi ser jo at mye av tangbeltet er borte - friskt ålegrass finnes det nesten ikke - da er oppvekstområdet til ynglen borte. Og i dette beltet langs med land fant stortorsken mye snadder å fråtse i - før i tida. Da gikk vi langs strandkanten vinterstid og kunne faktisk ta svære torsker med henda - med litt flaks.

At noe bør gjøres er innlysende - men noe burde kanskje vært gjort allerede for 20 år siden. Jeg tror på Fredrik Myhre som sier at tilstanden i fjorden er prekær, og ettersom jeg ikke er ekspert på området så velger jeg under tvil å tro at kommersielt fiske med trål og annet tungt redskap kanskje er innmari dumt å fortsette med. Men at noen få entusiaster med dorgesnøre i Sonskilen eller agnsnøre på “Munkestein” vil være ødeleggende for fremtida - det nekter jeg å tro på.

For det vrimler ikke av sportsfiskere lenger - på 80-tallet lå båtene tett i tett i “Nesrenna”, i Kjørbukta og på Kleberget og fiska makrell. Nå er vi nesten alene. Jeg vet dog at det fortsatt er en del mennesker som har glede av sportsfisket - det bor jo en haug med folk innover i Oslofjorden som må finne på noe annet å gjøre. Og om det ikke blir fisket vil det jo hope seg opp med mye god mat som ingen vil få glede av.

Jeg lurer også på hvem som skal passe på at vi ikke hiver dreggen på “Neskrakken” og slipper ned en krok med en sildebit på. Og hva om noen av de som har vært “fastboende” på Alphabrygga fortsetter å kaste duppen sin ut i vannet? Det vanvittige er jo at om de går opp på kanalbrua og kaster sørover - da er de lovlydige. Eller kanskje en guttunge kaster sluken sin i vannet fra Kjellandsviktangen. Gjør det noe? Blir det et kontrollorgan i Oslofjorden, eller skal vi bli en gjeng med angivere? Fri og bevare !

Det er vel aldri for sent å snu - jeg blir ikke overrasket om flertallet av befolkningen er enig med meg at konsekvensen av denne bestemmelsen virker svært urimelig. Kanskje det hjelper å stemme på noen andre?

Selv har jeg tenkt å fortsette å fiske - i de sonene som fortsatt er lovlige - og gleder meg over at barnebarnet mitt på 13 år vil være med. Han er allerede en ivrig fisker med en imponerende tålmodighet. Og når jeg står her og skuer nordover undrer jeg meg på om han vil få oppleve gleden av å kaste ut ei flue i nærheten av en ørret som vaker - eller om han bare må tro på meg når jeg forteller historier som jeg har hatt med fiske i Mossesundet og rundt nordre Jeløy.

Det kan hende noen forstår hvorfor dette er nødvendig.

Jeg forstår det ikke !