Herold

Minneord om Arthur Arntzen

Nyttårsaften hedret det årlige Fjellfyrverkeriet i Tromsø Arthur Arntzen med levende lys i snøen: «OLUF».

Det var et verdig farvel med en av Nord-Norges betydeligste skikkelser i nyere tid. Arthur Arntzen gjorde landsdelen og folkelivet i nord synlig gjennom sitt mangfoldige forfatterskap og sin scenekunst. I den store kulturdugnaden som startet på 1970-tallet deltok også Arvid Hanssen, Knut Erik Jensen, Mari Boine, Hans Ragnar Mathisen, Tove Karoline Knutsen, Halvdan Sivertsen, Bremnes-familien og Hålogaland teater. De deltok på ulike scener i og utafor Nord-Norge og viste sider ved landsdelen som ikke var kjent i norsk offentlighet.

Med folkelivet i bagasjen

Arthur ble født i Tromsø i 1937. Foreldrene var Olga Anna Marie Moshaug fra Salangen og Petter Berg Arntzen fra Skjerstad i Nordland. Begge kom fra samiske bosettingsområder. Familien levde et spartansk liv i Tromsø, og den erfaringen fulgte Arthurs eventyrlige reise i nordnorsk kulturliv. Han glemte aldri røttene sine, men lot dem inspirere til en dypere forståelse av forskjells-Norge. «Småkarer under frostmåne» (Cappelen, 1990) som han skrev sammen med Arvid Hanssen, handler i stor grad om oppvekst under trange kår: Vi slo sammen to dårlige barndommer i en god bok, sa Arthur i en kommentar.

Fra fattige kår ble det strøjobber som dreng på ulike gårder i området under oppveksten. Men den skarpe observatøren endte tidlig i ulike avisredaksjoner: Først i bladet Tromsø, så i Lofotposten før han avsluttet i Dagbladet der han arbeidet i 20 år fra 1968. Avisredaksjonene ga solid skolering for et lyst hode med folkeskole som var preget av krigen. Men Arthur hadde evnen til å vokse på utfordringer. I avisa Tromsø dekket han blant annet lokalpolitikken i kommunene rundt Tromsø. Etter en reportasje fra et kommunestyremøte i Balsfjord, troppet ordføreren opp på redaktørens kontor. Journalisten hadde tillagt ham synspunkter som kvalifiserte for offentlig rettergang.

Det underforståtte som kunstform

Den leksjonen arbeidet i Arthur. Han så journalistikkens begrensninger, og det vekket kunstneren i ham. Inspirasjonen til Oluf-skikkelsen var hentet i byområdet, men i Arthurs frodige utforming fikk den selvstendig liv. Fra starten var Oluf ikke tenkt i rollen som samfunnsrefser for et nasjonalt publikum, men kjeftausa fra Raillkattlia ble en stadig tydeligere pådriver for journalisten. Arthurs kunstneriske sjel og solide innsikt i norsk samfunnsliv, utviklet Oluf til en uredd og hardtslående samfunnsrefser. Journalisten kunne etter hvert lene seg tilbake og fryde seg over at «gamlingen» i full offentlighet leste teksten til både leg og lærd. Arthur var en gudbenådet retoriker som ga kraft til Oluf når han slapp seg løs på scenen. Kanskje bidro det også til å gjøre journalisten dristigere. Da direktøren for Distriktenes utbyggingsfond mente at Arthur i et avisinnlegg hadde hamret løs på ham med slag under beltestedet, ba Arthur om en nærmere bestemmelse av beltestedet. Selv likte han Oluf aller best i rollen som samfunnsrefser.

Livet i Raillkattlia hadde også et annet opphav. Arthur reiste land og strand rundt og gjorde seg på etnografisk vis fortrolig med nordnorske tradisjoner og folkeliv. Han samlet historier og folkelig visdom fra Finnmark i nord til Trøndelag i sør. Bestselgerne «Æ lyg ikkje» (1986) og «Æ sei ikkje meir» (1989) er fortellinger og betraktninger som er hentet på navngitte steder. Selv om de noen ganger er kunstnerisk tildekket, gjenkjenner mange typene og livet de lever. Arthur flytter dem nær og laget forbindelser mellom oss og han Arel og han Neldor, ho Soffa og han Karel, han Allert og han Johan, ho Gjertrud og ho Petrekka. Møtet med dem ble for mange gjensyn med egen familiehistorie eller opprinnelsessted. Arthur forsto gjenkjenningen og fortellingenes plass i vår egen historie. At de var skrevet på dialekt, bidro til at folk hentet sin egen historie fram fra skammekroken. Arthurs samfunnsanalyser hadde forløsende virkning på folk og felleskap, kanskje særlig fordi de ble fremført med folkets egen stemme.

Skikkelsene hans har en forbilledlig rolle ved sin ekthet. Arthur er ikke dommer og gjør ingen forskjell mellom dem som banner så det ryker eller ber Vårherres om hjelp. De representerer oss, og har til felles at ikke er skåret for tungebånd når de møter makta. Skikkelsene hans behersker både avansert replikkunst og eier evnen til drepende kommentarer. Som da likningssjefen i Vågan ble innlagt på sykestua med hekseskudd og havner på samme rom som Bergethon. Likningsjefen har plaget ham i alle år, men nå er det Bergethons tur. Han bøyer seg over sykesenga og spør likningssjefen uten antydning til hevn: «Skal du også begraves her i Vågan?»

Replikkunstnerne manglet respekt for tankeløse maktmennesker. Arthurs tekster heier på dem. De virket som glødelamper og bidro til holde moralen oppe i en landsdel som liten grad ble sett og hørt. Derfor ble hans elleville forestillinger bifalt med ovasjoner, og gikk politikerne en høy gang. Fremført på dialekt hadde stor indremedisinsk effekt. Det ble gradvis slutt på forfinet tale, knoting og «banksjefnorsk».

Tospannet Arthur og Arvid var på det språklige området i en klasse for seg. Arvids lyrikk strøk som en varm «sommarvind» over det nordnorske kulturlandskapet og manet fram det vakre i naturen og hverdagslivet. Arthur benyttet ofte språklige kraftuttrykk i innsatsen med den kulturelle avkoloniseringen av landsdelen som begge var opptatt av. Det styrket nordnorsk selvrespekt som begge skilte tydelig fra selvforherligelse. Nordlendinger er hverken bedre eller dårligere enn andre. «Det latterlige alvor» ble Arthurs storslagne punktum med en teaterforestilling som sammenfattet hans analyse av Nord-Norges plass i det norske felleskapet.

Medmennesket

Arthur var et omtenksomt medmenneske. Det kom ikke bare familien og venner til gode, men en hel landsdel. Han var kunstner med sterk forankring i naturen og folkelivet her nord. Det uttrykker han aller best selv i boka «Og langsomt kom lyset», som han skrev sammen med Kaare Espolin Johnson (Samlaget, 1994). Arthurs rause livsinnstilling vokste også ut av egen erfaring med trange kår. Selv fant han støtte i Tor Jonssons dikting som vokste ut av et liv som liknet hans egen oppvekst:

«Attkjenninga av mi eiga verd i oppvekståra var no ei sak, men med eitt hadde eg på forunderleg vis vorte fortolka! Eigne forvirra ord og kjensler hadde fått ord. Og kva for ord! Så vakkert eit opprør! Så øm ein kjærleik». (Det norske samlaget, 1993)

Da tragedien rammet min egen familie, kom Jonssons diktsamling fra Arthur med en tenksom tekst om livets utfordringer. Han levde som han lærte. Derfor kan mange slutte seg til hederen han fikk på nyttårsaften.