Herold

I løpet av arbeidet med ny kommuneplan, og nå sist kommuneplanens arealstrategi, har flere stilt spørsmål ved hvorfor det sittende styringsflertallet har valgt å ta så tydelig politisk grep. Noen har ment at vi «overstyrer faglige vurderinger», og at utviklingen burde overlates til kommunens administrasjon. Det er en forståelig reaksjon – men også en misforståelse av hva politisk ansvar faktisk innebærer.

Politikk handler ikke bare om å tolke tall. Det handler om å sette retning. Statistikk kan fortelle oss hva som har skjedd og hva som trolig vil skje hvis vi fortsetter som før. Men den kan ikke alene svare på hva slags kommune vi ønsker å være i framtiden. Det er et politisk spørsmål, og det kan ikke delegeres bort.

Det er nettopp derfor styringsflertallet har ønsket å styrke den politiske medvirkningen i arbeidet med arealplanen. Å overlate utviklingen til summen av enkeltsaker, dispensasjoner og historiske mønstre er i realiteten å fraskrive seg ansvar. Vi har i stedet valgt å ta debatten åpent, sette mål for Moss’ langsiktige utvikling og bruke plan som verktøy for demokratisk styring – ikke bare som et teknisk vedlegg til statistikken.

Hvorfor Moss trenger en ny KPA

En kommune i spennet mellom attraktivitet, ansvar og handlingsrom

Moss vil i årene som kommer stå foran krevende strategiske veivalg. På den ene siden er kommunen svært attraktiv som bosted. Beliggenheten mellom Oslofjorden og Vansjø, med nærhet til kyst, skog, kulturlandskap og kort reisetid til Oslo, gjør Moss konkurransedyktig i et regionalt boligmarked. Dette bekreftes både av høy etterspørsel etter boliger og et prisnivå som reflekterer attraktiviteten.

Samtidig er Moss også en betydelig landbrukskommune, med en av landets høyeste andel dyrket mark og store sammenhengende skog- og kulturlandskapsområder. Det plasserer kommunen midt i flere sterke nasjonale føringer knyttet til jordvern, skogvern, naturmangfold, klimaomstilling og nasjonal matberedskap. Disse hensynene er viktige – og de innebærer at kommunens tilgjengelige arealreserve for bolig- og næringsutvikling er begrenset.

Det er dette spennet - mellom høy attraktivitet og sterke restriksjoner - som gjør en ny og tydelig kommuneplan nødvendig. Spørsmålet er ikke om Moss skal vokse, men hvordan, hvor – og med hvilke konsekvenser.

Befolkningsutvikling er en forutsetning – ikke et mål i seg selv

Som mange andre mellomstore kommuner er Moss avhengig av en viss befolkningsutvikling for å opprettholde økonomisk bærekraft, tjenestekvalitet og investeringsmulighet. Uten et tilstrekkelig befolkningsgrunnlag svekkes kommuneøkonomien gjennom lavere rammetilskudd, svakere skattegrunnlag og økt belastning per innbygger på eksisterende infrastruktur.

En generell motstand mot befolkningsvekst – uten samtidig analyse av konsekvensene – kan derfor føre til:

• høyere kommunale avgifter og gebyrer
• økte bokostnader som følge av knapphet på boliger
• redusert handlingsrom for investeringer i skole, helse, samferdsel og klimatiltak

Dette rammer særlig unge, førstegangsetablerere og husholdninger med moderate inntekter. Boligpolitikk er også en del av arealpolitikken. Ifølge boligorganisasjoner, blant annet NBBL, er det avgjørende at boligtilbudet er større enn etterspørselen dersom prisveksten skal holdes nede. Dette er ikke abstrakt økonomisk teori – det handler om hvem som faktisk har råd til å bo i Moss.

Skal våre barn og barnebarn kunne etablere seg i kommunen, må vi sørge for at det finnes nok boliger, i ulike prisklasser, og på riktige steder. Det krever planlegging i forkant, ikke reaksjoner i etterkant.

Behov for mer nyanser i arealdebatten

Arealdebatten har ofte blitt fremstilt som et valg mellom vern eller utbygging. En slik enten-eller-tilnærming gir lite lokal styringskraft. Både jord- og skogressurser varierer betydelig i kvalitet, produksjonsevne, økologisk verdi og langsiktig samfunnsbetydning.

Det er behov for mer differensierte vurderinger av:

• jordas faktiske produksjonsevne og rolle i lokal og regional matberedskap
• skogens verdi, der naturskog og sumpskog har langt større betydning for biologisk mangfold og karbonlagring enn produksjonsskog
• arealenes egnethet for alternative løsninger, som urbant og bynært landbruk

Urbant og semi-urbant landbruk kan kanskje ikke erstatte tradisjonelt landbruk, men kan være et viktig supplement – særlig i et beredskaps- og selvforsyningsperspektiv.

Klima, natur og økonomi er ikke motsetninger

Nasjonale mål for klima og natur forutsetter at kommunene bidrar aktivt. Samtidig er økonomisk bærekraft en forutsetning for å kunne ivareta disse hensynene over tid. En ensidig restriktiv arealpolitikk kan i praksis:

• skyve boligbygging til nabokommuner med større transportbehov og høyere utslipp
• forsterke prispress og sosial ulikhet i boligmarkedet
• svekke kommunens evne til å investere i naturrestaurering, klimatilpasning og beredskap

Alternativet er ikke mindre vern, men mer målrettet vern, kombinert med langsiktig og planstyrt utvikling.

Derfor er en ny kommuneplan nødvendig

Moss har mulighet til å gå foran med en mer moden og kunnskapsbasert arealpolitikk som:

• kombinerer befolkningsutvikling med sosial og økonomisk bærekraft
• prioriterer vern av naturskog, sumpskog og høyverdig matjord
• åpner for nyanserte vurderinger av øvrige arealer
• integrerer urbant landbruk og arealeffektive løsninger i kommunens beredskapsstrategi

Det er dette handlingsrommet en ny kommuneplan skal gi. Ikke for å bygge mest mulig – men for å sikre at Moss også i framtiden er en kommune med råd til å ta vare på både mennesker, natur og fellesskap.

Eksempel – innbyggerutvikling i Larkollen og Vang

Når det foreslås å legge til rette for økt innbyggerutvikling i Larkollen og Vang, avstedkommer det varierende reaksjoner. Noen frykter at lokalsamfunnene skal miste sin karakter, andre at utviklingen vil føre til spredt utbygging og økt press på natur og jord. Denne bekymringen er forståelig – men den treffer ikke det som faktisk er intensjonen. Utgangspunktet for styringsflertallet er det motsatte: Skal lokalsamfunn som Larkollen og Vang bestå som levende steder også i framtiden, må de utvikles – ikke fryses.

Utvikling i Larkollen og Vang handler derfor ikke om å bygge mest mulig, men om å bygge riktig: flere helårsboliger, større variasjon i boligtyper og bedre tilpasning til ulike livsfaser. Det gir eldre mulighet til å bli boende lokalt, frigjør boliger for barnefamilier og styrker sosiale fellesskap. Samtidig bidrar det til å avlaste presset på sentrum og utnytte eksisterende infrastruktur bedre – noe som er avgjørende for kommunens langsiktige bærekraft.

Med tydelige rammer om fortetting, transformasjon og planstyring – ikke dispensasjoner – kan utvikling i Larkollen og Vang bli et godt eksempel på fremtidsrettede bomønstre: kompakte, levende lokalsamfunn der folk bor nær tjenester, møteplasser og hverandre. Det er dette som ligger til grunn for styringsflertallets valg.

For å bevare lokalsamfunn, ikke bygge dem ned

Skoler, barnehager, nærbutikker, idrettslag og frivillighet forutsetter at det finnes nok mennesker. Uten forsiktig og planlagt utvikling risikerer vi at lokalsamfunn gradvis tappes for innbyggere, tjenester og aktivitet. Da forsvinner de ikke med et brak, men stille – gjennom nedleggelser, lengre avstander og mindre hverdagsliv. Målet er å sikre at disse lokalsamfunnene fortsatt kan leve, fungere og utvikle seg – også i framtiden.

Utviklingen som legges til grunn, skal i hovedsak skje gjennom fortetting og transformasjon, og ved å bygge videre på eksisterende infrastruktur og tjenestetilbud. Det gir kortere avstander, mindre transportbehov og mindre press på dyrka mark og naturområder. Samtidig avlaster det sentrum, der presset allerede er stort.

Ikke alle vil bo i et knutepunkt – og det må det være plass til

Det er riktig å utvikle knutepunkter og sentrum, men det er ikke riktig å tro at alle ønsker å bo tett og urbant. Moss er mer enn sentrum. Skal kommunen fungere som helhet, må det også være plass til dem som ønsker å bo i mindre lokalsamfunn – med nærhet til natur, fellesskap og hverdagsliv.

Ved å åpne for moderat og planlagt utvikling i områder som Vang og Larkollen, sørger vi for at disse stedene ikke forsvinner sakte, men sikkert. Det er ikke et brudd med bærekraft – det er en forutsetning for levende lokalsamfunn.

Arealstrategien handler derfor om balanse: mellom by og bygdeliv, mellom fortetting og vern, og mellom behovet for flere boliger og hensynet til natur og matjord. Det er slik vi sikrer at Moss er en kommune det er mulig å bo i – også for kommende generasjoner.