Herold

Når sola sklir over Romeriksåsen og stryker Hvalebykampen med et gullskjær så mykt at selv silke ville rødmet, kan man nesten tro at Romerike forsøker å sende sine forførende fangarmer mot Lunner.

Men så – som om himmelen selv tar affære – bryter lyset gjennom, og hele Lunner ligger der badet i en eufori som gjør Roa til selve portalen inn til paradiset Grua.

Lunner, du er vakker. Fra Stryken til Roa. Det er en sannhet hogd i fjell. Men lov meg én ting: la deg ikke lokke av huldra fra Romerike med sine firefelts fristelser, dobbeltspor, flyplass og plogfurer så rette at de kunne vært tegnet med linjal. Romerike er fint, ja til og med vakkert på gode dager. Men vår kjærlighet til deg er ikke opportunistisk. Den er uforbeholden.

Vi skal ikke snakke ned Hurdal, Gjerdrum, Nannestad, Nes, Ullensaker eller Eidsvoll. Vi kjenner dragningen selv. Men de er ute etter gods og gull, ikke etter det varme, levende landskapet du er.

Ja, vi har våre skavanker: Brandbu, litt sidrumpa og skeptisk til alt som skjer litt for fort.

Godseierne på Tingelstadhøgda, med traktorer som er litt for store og litt for mange.

Bjoneroa, vår egen blindtarm som vi ikke helt vet hva vi skal med, men ferga er fin.

Vassenden, som aldri helt vet om det er dress eller busserull som gjelder.

Urbefolkningen på Jaren med rådhuset.

Sås, som ikke er verken det ene eller det andre.

Fjorda, villmannen. Og Lygna, snobben i kondomdress.

Men sammen? Sammen er vi ganske ålreit.

Vi skal passe på deg. Vi skal høre deg. Vi skal tåle at du kjefter med utestemme når vi fortjener det – og det vil skje, for vi er ganske egenrådige. Vi skal se det du tror er feil med deg, og vi skal elske det. Vi skal dytte deg frem når du trenger å skinne.

Unnskyld at vi ikke lyttet da du ble lei av vår ubesluttsomhet og gikk til Akershus. Det var feil. Unnskyld. Men nå retter vi opp. Og når vi igjen står samlet i Akershus, håper jeg du kjenner like sterkt for oss som for Jevnaker – at vi igjen kan være stolte, sterke og vakre Hadeland, og dele Bjoneroa som den felles arveskatten den er.

Vi river bommen mellom oss og erstatter den med et evig troskapsbånd.

Og dessuten – vi har pol.