Er vi blitt spurt?
I de siste dager har bodøværingene fått vite at det nye luftfartsoperasjonssenteret for Nato (CAOC), som opprinnelig var tenkt plassert på Reitan, er etablert som en permanent base på flystasjonen i Bodø. Hvordan denne beslutningen har skjedd og hvem som har bestemt dette, vet vi lite om. Annet enn at det neppe har foregått på demokratisk vis, hvor bodøværinger flest er tatt med på råd. Sjøl sitter jeg som vararepresentant for Venstre i Bodø bystyre og kan ikke finne at denne saken har vært på sakskartet, noe som burde være en selvfølge. I likhet med Rødt Ungdom er jeg svært skeptisk av flere grunner. Jeg skal nevne noen. Både personlige og generelle.
Jeg er etterkrigsbarn. Født i 1946, omtrent ni måneder etter frigjøringsdagen 8. mai 1945. Etter denne dagen torde mine foreldre og mange med dem over hele Norge å sette flere barn til verden. Mange av oss etterkrigsbarn, ikke minst i Bodø, er «flasket opp» med skrekkhistorier fra krigen.
Den dagen Bodø ble bombet, 27. mai 1940, hadde min mor ettermiddagsvakt på telegrafen i Bodø. Hun og to kollegaer satt og ekspederte i det bombeflyene gjorde sitt inntog over byen. I det en av bombene traff telegrafbygningen sprang de ut i bomberegnet og klarte så vidt å redde livet. Denne hendelsen har jeg beskrevet mer detaljert i innledningen av boka «Oppfinnsomme onga i en krigsherja by», utgitt i 2022.
Min mor og mange med henne måtte leve med bombesjokk resten av livet. Hos min mor ga det seg størst utslag på nyttårsaftener, hvor hun «skalket luker», trakk ned rullegardinene og endte i kjelleren ved midnatt, da smell og gnister fra rakettene sto på som verst. Kraftige smell i årene som fulgte utløste angstreaksjoner som på den tiden ikke lot seg reparere.
Sjøl fikk jeg min skolegang ved Bodø Folkeskole og på BOFFHALM (Bodø høyere allmennskole). Sistnevnte foregikk under «den kalde krigen» på 1960 – tallet da Starfighterne ble stasjonert i Bodø og drev med øvelsesflyginger over byen. Hver tirsdag og torsdag skjedde det ikke rent sjelden at undervisningen måtte stoppes. Vi stappet bomull i ørene og fikk slippe å gå ut i friminuttene når det sto på som verst. Siden fulgte F-16 -flyene. Ikke urimelig er mange av oss bodøværinger blitt støyskadd og delvis hørselskadet som følge av øvelsene. Dette resulterte etter hvert med et byggeforbud i innflygingssonen som gjorde at nybebyggelse ble flyttet sørover, jf. Steinar Skogstads artikler i «Kjenn din by» i AN i desember 2025. Dermed kunne bodøværinger flest bli skånet for støyskader og annet ubehag med jetflyene.
Så ble vi endelig kvitt flystøyen, i det flybasen ble flyttet til Ørlandet. Videre ble «NY BY- NY FLYPLASS» det nye slagordet, hvor nærmere 10 000 boenheter skulle bygges på Hernes og flystripa skulle flyttes vestover. En god tanke, enn så lenge. Men nå er vi der igjen: jetflyene skal tilbake. Denne gang er det ikke lenger «de usle» Starfightere eller F-16, men F- 35, som er en støyforurenser av et helt annet kaliber, noe jeg har erfart. Da lurer jeg på: Hvem ønsker bo i den nye byen, som blir nærmeste nabo til Nato- senteret? Er dette noe som har vært tatt med i diskusjonen fra de folkevalgte i Bodø når beslutningen om NATO-senteret er vedtatt?
Er det ikke på tide at Bodø kommunes befolkning får grundig informasjon om sikkerhetsutfordringen og støybelastningen denne etableringen innebærer? Og – er det virkelig slik at bodøværingene flest ønsker seg dette senteret? Er det ikke rimelig at vi blir spurt?