Vi har effektivisert, profesjonalisert og strukturert arbeidslivet til det bedre. Samtidig har vi mistet noe på veien.

Debatt

Arbeidslivets tapte mellomrom

Vi har effektivisert, profesjonalisert og strukturert arbeidslivet til det bedre. Samtidig har vi mistet noe på veien.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg begynte i arbeidslivet på slutten av 90-tallet; en tid der røykepausene florerte, få skammet seg og det var stas å delta. De korte pausene med kaffekopper og sigaretter utenfor varemottaket på Rogaland psykiatriske sykehus på Våland i Stavanger var så gjeve at jeg ble med ut selv om jeg ikke røykte selv. Det var her jeg lærte aller mest. For her ble det snakket om det som betydde mest: hva som var vanskelig, hvem som måtte bestemme hva, hva som var forventet og alt det som ikke ble sagt i møterommet.

Utenfor varemottaket hadde vi både debriefer og forbredende samtaler til de prestasjonene som den formelle strukturen ikke rommet. Her var mennesker på ekte i kontakt med hverandre. Uten disse samtalene med Tor Runar, Svein Terje, Miriam, Inger-Elise og Arne ville min rolleforståelse som nyutdannet sosionom i spesialisthelsetjenesten vært langt fattigere.

Jeg ville levert uten forankring, og jeg ville prestert i et vakuum.

Vi hadde gode ledere. Men ingen ledere kan være i løpende dialog med alle sine ansatte.

I mange moderne organisasjoner er det ryddet godt. Effektivisert. Profesjonalisert. Kalenderne er fulle, rollene er tydelige, og det er færre steder «å henge». Samtidig er det færre rom for å være uferdig, undrende eller uenig. De små samtalene har forsvunnet.

Det råder en forestilling om at nesten alt som handler om mening, kultur, trygghet og utvikling kan og bør løses gjennom ledelse. Ledelse tillegges en nærmest mytisk kraft. Når det går bra, hyller vi lederen. Når det går dårlig, leter vi etter den inkompetente eller fraværende lederen. Problemet med det er at vi glemmer at arbeidslivet er et relasjonelt system, mer enn en serie lederhandlinger. Jo mer vi forventer at lederen skal bære alt det menneskelige, desto mindre ansvar tar vi selv for dialogene, samspillet og mellomrommene der kultur faktisk formes.

Vår form for kommunikasjon er mindre datadrevet enn vi liker å tro.

Kronikken i Dagsavisen der fastlegen sier det er på tide at ledere skjerper seg, har jeg sans for. Det er fordi jeg lever av å gjøre ledere bedre i rollen sin. Som samfunnsborger ønsker jeg likevel at vi løfter blikket og ser et større bilde: hvordan strukturer, rammer og arbeidsformer skaper bieffekter over tid. Med avlastende og effektiviserende digitalisering kan vi faktisk finne tilbake til hverandre som mennesker, hvis vi bruker tiden vi frigjør klokt. Da kan vi beslutte å ta de tre dialogene vi bør ha med hverandre: den ivaretagende der vi faktisk ser hverandre, den meningsskapende der vi forstår at arbeidet vårt faktisk betyr noe, og den stimulerende der vi utfordrer og utvikler hverandre.

Å bevege seg i sammenhengene mellom makro- og mikronivå, mellom rammer for arbeidet og nært inn mot enkeltmennesket, er det lederatferd i stor grad handler om. At rammene for arbeidet ikke har mulighet for å romme enkeltmenneskets behov, gjør det kanskje fristende å utpeke lederen som syndebukk. Jeg håper imidlertid inderlig ikke Arbeidsmiljølovens presisering av kartlegging og håndtering av emosjonelle belastninger blir et lederpersonifisert anliggende. La oss heller bli systemisk klokere! Jeg mener ikke at vi skal begynne å røyke igjen, men vi må innføre samtaler av betydning, med øyekontakt, lukt og puls.

Vår form for kommunikasjon er mindre datadrevet enn vi liker å tro. Vår digitale hverdag kan hjelpe oss å vende tilbake til hverandre hvis vi bruker tiden vi effektiviserer bevisst til dette. Jeg tror nemlig tomheten og slitenheten mange av fastlegens pasienter kjenner på ikke kan løses av en mindre konfliktsky leder. Tid sammen er løsningen.

I auditorium 3 på Ullandhaug sto den bergenskfødte sosiologilæreren min med de de gule store krøllene og sa: «Da broene kom til Vestlandet, økte selvmordstallene.» Det var høsten 1996.

«Det er ikke broene som tok liv.» fortsatte han. «Det er tapet av ferjesalongene. Der mennesker satt sammen. Snakket. Ventet. Så hverandre. Når bilene begynner å kjøre rett over fjorden, kjører folk også rett forbi hverandre.»

Nå er jeg redd arbeidslivsstrukturen vår vil gjøre det samme. Det er individene i arbeidslivet som vil bli symptombærerne i denne utviklingen. Det trengs livsvitner med ulike roller og innsikter.

Derfor er det også fint at fastlegene deres bidrar i arbeidslivsdebattene.