Herold

Å ta imot og gi flyktninger et bedre liv, er ingen inntektskilde. Det er en humanistisk oppgave.

Det er en internasjonal oppgave som skal utføres og utvikles etter avtaler mellom land.

Vest-Europa har tatt et stort ansvar innenfor denne oppgaven i kraft av at det er demokratiske og liberale land som i tillegg følger avtaler gjort innenfor FN. Men som med alle avtaler må det skje en erfaringsbasert utvikling og utøvelse av oppgavene.

Det gjelder selvsagt også knyttet til ivaretagelse av flyktninger.

Bio Flemming Johnsen

Oppgaven må gjøres innenfor de ressursene man disponerer over, og justeres ut fra hvordan det påvirker utviklingen i det enkelte land.

Her har flere land i Vest-Europa sviktet i mange år ved at det svært lenge ikke har vært mulig å debattere utfordringene knyttet til beskyttelse av flyktninger, og dermed heller ikke gjøre nødvendige endringer.

Europeiske land, herunder Norge, har «akseptert» en enorm tilstrømming av flyktninggrupper til våre liberale demokratier. Problemet er at flere av de som kommer hit, ikke ønsker å akseptere norske verdier og forsøke å bli integrert i samfunnet vårt.

Det er en enorm forskjell på å ivareta og beskytte flyktninger som resultat av krig/borgerkrig der hele land eller store befolkningsgrupper er involvert, kontra å gi beskyttelse til forfattere/dissidenter osv. som må ha beskyttelse i et annet system, mange langt unna der man bor.

Flemming 1

Det burde være naturlig at menneskegrupper berørt av krig/borgerkrig flykter eller evakueres til det nærmeste trygge området de kan få beskyttelse, og at det internasjonale samfunn bidrar med økonomi og infrastruktur i flyktningleirer og til naboland som gir beskyttelse.

Like viktig at det gjennom diplomati og i verste fall skarpe midler bidras til at flyktningene kan løse konflikten og returnere til hjemlandet.

Det er på denne måten internasjonal økonomi med tilhørende ressurser kan bidra til varige bærekraftige løsninger. Da kan land i Europa, som Norge, bidra med økonomiske muskler uten at det fører til at byer/bydeler gjøres ugjenkjennelige, og uten at kommuner «knekker ryggen» fordi verken økonomi, infrastruktur, eller menneskelige ressurser strekker til.

Uansett hvor rikt et land er, vil ingen ha problemer med å forstå når Monaco, Luxemburg, Andorra osv. ikke kan ta imot flere flyktninger. Når mener vi at Norge, Sverige, Danmark, Finland eller andre større europeiske land som Frankrike, England og Tyskland ikke har kapasitet til å ta imot flere?

Med kapasitet mener jeg at landet og kommunene kan gi likeverdige tjenester innenfor alle tjenesteområder, som eksempelvis oppvekst, utdanning, helse og omsorg.

Flemming 2

Kommunene må også tilby trygge lokalsamfunn med liten grad av kriminalitet, at det forblir et liberalt demokrati med ytringsfrihet, og et sekulært samfunn der utøvelse av religion ikke er en del av de offentlige systemene.

I tillegg er det helt essensielt at alle, uavhengig av kjønn og alder, kan ta selvstendige valg.

Ser man på utviklingen av europeiske land så er det ikke tvil om at kapasiteten til å beholde denne identiteten er satt under et press som ikke lenger mestres. Vi har mer enn nok å gjøre de neste årene med å integrere og inkludere de som allerede er bosatt.

Vi risikerer mer polarisering i mottagerlandene og at demokratiet settes under press fra mer ekstreme grupper. For disse gruppene påpeker konsekvensene av flyktningpolitikken eller fraværet av den, noe som har gjort flere lokalsamfunn ugjenkjennelige. Noen velger da, i frustrasjon, løsninger som er uakseptable i et demokrati.

Med ca. 125 millioner på flukt, enten i andre land eller som internt fordrevne, vil behovet for å ivareta flyktninger aldri ta slutt.

Flemming 3

Det er lenge siden mange har påpekt at dagens politikk ikke virker, som ønsker et system som ivaretar vestlige sekulære, liberale demokratier og samtidig sikrer at økonomisk og strukturell bistand til flyktninger når flest mulig med behov for beskyttelse.

I Europa/Norge gir vi beskyttelse til mennesker som lever i parallellsamfunn med kollektivistisk æreskultur og religiøs innramming. De lever i transnasjonale familier og tar med barna til landet de «måtte» flykte fra til tvangsekteskap, omskjæring, koranskoler og disiplinering.

Systemet må endres til beskyttelse i nærområdet fordi:

1. Vi har bosatt flere flyktninger som mener at vertskapet skal endre sin politikk og sine tjenester etter deres ønsker. De kan velge andre land. Og ja, en asylsøker som ankommer Norge har valgt land.
2. Vi bosetter ikke bare flyktninger og asylsøkere som har behov for beskyttelse eller de med størst behov for beskyttelse.
3. Vi opprettholder systemer der storfamilier sender familiemedlemmer, til og med mindreårige, ut på farefull flukt for deretter søke om familiegjenforeninger. Det er ikke bare den opprinnelige flyktningen som søker om gjenforening, det gjør også de som har kommet hit på familiegjenforening.

Blant de feltene vi har erfaringer fra i flyktningarbeidet har det i det siste vært innlegg fra både Arve Negaard og Paul Henriksen.

Flemming 4

Arve, som med rette, påpeker at flyktninger (i hvert fall de med reelt fluktgrunnlag) har med seg traumer fra både tiden før flukten og selve flukten, som gir store behov for psykisk helsehjelp. Vi pekte på dette som en kjempeutfordring allerede for 20 år siden.

Det er et tjenesteområde som er utfordrende for alle der vi ikke engang har ressurser til å gi tilfredsstillende tjenester til innbyggere med norsk språk og norsk kulturbakgrunn. Hvordan kan vi da påta oss en slik utfordring til mennesker der vi verken deler språk eller kulturbakgrunn?

Paul skriver at Norges behov for arbeidskraft er viktig å tenke på i flyktningpolitikken.

Bosetting av flyktninger gir store direkte økonomiske utbetalinger og skaper et enormt behov for arbeidskraft. Hvor mange færre ansatte kunne vi hatt bare hos NAV, i Barnevernet, i ulike spesialisttjenester innen det offentlige om vi ikke hadde bosatt flyktninger?

Så om du mener at vi skal bosette flyktninger for å skaffe arbeidskraft er min uærbødige påstand at vi mangedobler behovet for arbeidskraft for hver flyktning vi får i arbeid.

Flemming slutt

Jeg håper og tror at Europa/Norge tar innover seg erfaringene fra årene med bosetting av store flyktningstrømmer og bestemmer seg for at vi må hjelpe i nærområdet, og returnere de som ikke har behov for beskyttelse og i tillegg ønsker å leve i parallellsamfunn.

Jeg håper også at strategiene til de som ønsker at vi skal fortsette å bosette mange flyktninger snart blir oversett.

• «Unntaksstrategien»: Hver gang et utfordringsområde blir lagt frem så finner man frem til noen som lykkes og dermed er problemet løst, noe som etter hvert har tvunget frem at vi må lage et «flyktningregnskap» for å belyse utfordringsbildet mer detaljert
• «Avskiltingsstrategien»: Personer som belyser utfordringer eller har skrevet noe som bryter med «woke» får merkelapper som «ytre høyre» eller rasister og kan dermed ikke anses som troverdige.

Til orientering så har jeg stemt Rødt de siste valgene og jeg jobber med mangfold og inkludering.