Herold

Regjeringen bør lytte til Sylvi Listhaugs råd og trappe opp kontakten med den amerikanske kongressen.

(Avisa Nordland): «Donroe-doktrinen». Det er hva avisa New York Post kaller Donald Trumps drøm om å dominere den vestlige hemisfæren, et ordspill på 1800-tallets Monroe-doktrine. Avisa har også fått laget et kart der Grønland er omdøpt til «Vårt Land», Canada til «Den 51. staten» og Panama-kanalen til «PanMaga-kanalen».

Dette er et forsøk på humor fra en avis som er en viktig støttespiller for Donald Trump, men det avdekker også en mørkere realitet: Angrepet på Venezuela er neppe siste trekk i Trumps forsøk på å ta kontroll med andre lands territorium. Og vel så mye som en Donroe-doktrine handler det om en Doncorleone-doktrine.

Don Corleone er mafiabossen i Gudfaren-filmene som gir folk «et tilbud de ikke kan si nei til». For de som gjør det blir drept og deres eiendeler overtatt av mafiaen. Omtrent slik Trump nå truer Venezuelas nye president Delcy Rodríguez med at hun vil «betale en enda høyere pris enn Maduro» om hun ikke «gjør som vi vil».

Donald Trump er tidligere blitt kalt en mafiaboss med atomvåpen, og han lever opp til navnet. For det blir mer og mer åpenbart at hans politikk handler mindre om å gjøre USA mektig som å gjøre Trump og han støttespillere rike. Til og med retorikken handler stadig mer om ressurser og stadig mindre om sikkerhetspolitikk.

Vi har fått det demonstrert til fulle etter angrepet på Venezuela. Noe av det første Trump gjorde var totalt å avvise at lederen for den demokratiske opposisjonen, fredsprisvinner María Corina Machado kan ta over makta. I stedet lar han det despotiske Maduro-regimet styre videre gjennom tidligere visepresident Delcy Rodríguez, så lenge hun «gjør som vi vil».

Hva er det så Trump vil at Rodriguez skal gjøre? Jo, slippe amerikanske oljeselskaper til slik at USA kan ta kontroll med Venezuelas enorme oljereserver. Ikke for å gjøre innbyggerne i Venezuela rike, men oljeselskapenes eiere. Helt i tråd med USAs tradisjonelle Latin-Amerika-politikk: vi har ingen problemer med diktatorer, så lenge de er våre diktatorer.

En demokratisk valgt leder i Venezuela med folkelig støtte blir i en slik sammenheng en trussel: Hun kan finne på å sette Venezuelas interesser foran USAs interesser, eller enda verre; foran Trump-familiens interesser. Da er det mye bedre med en illegitim president man kan gi «et tilbud hun ikke kan si nei til».

La det samtidig være sagt; Nicolás Maduro får som fortjent når han nå må betale for sine forbrytelser. Ingen bør savne hans regime. Problemet er bare at Trump jo vil la Maduros regime fortsette, bare det bøyer nakken for USA. Alt snakk om en invasjon for å fremme demokrati i Venezuela blir dermed nok en løgn.

Noe som derimot ikke er en løgn er Trumps uttalte ønske om å ta over Grønland. Mange har avvist dette som drømmerier, men akkurat her bør man ta Trump på største alvor. Han har gjentatt kravet flere ganger etter angrepet på Venezuela og plutselig er det utenkelig blitt mulig: At USA annekterer territoriet til en nær alliert og et NATO-medlem.

Eller som utenrikskommentator Gideon Rachman i The Financial Times skrev på X etter angrepet på Venezuela: «I ettermiddag har jeg prøvd å overbevise folk om at det er en reell sjanse for at Grønland blir annektert, men de kaller meg bare gal». Fremdeles er det nok mest sannsynlig at det blir med snakket når det gjelder Grønland, men det motsatte er i ferd med å bli nesten like sannsynlig.

Den gamle Monroe-doktrinen brukes gjerne for å forklare USA særlige interesse for Latin-Amerika, men doktrinen handlet like mye om å tilbakevise russiske territorielle krav på USAs nordvestkyst. Alaska var på den tiden russisk og russerne krevde også tilgang på territorium helt ned til Oregon.

Det er derfor naturlig at den nye Doncorleone-doktrinen også krever kontroll med Grønland – og Canada. Landområder som har mye til felles med Venezuela; svært ressursrike og strategisk viktige. Forskjellen er at dette er land som er allierte med USA og som spiller på lag, både når de gjelder utnyttelse av ressursene og sikkerhetspolitikk.

En annen forskjeller at Danmark/Grønlands og Canadas ledere ønsker å la sine egne innbygger nyte godt av de verdier disse ressursene skaper. I motsetning til Maduro. Og til Trump, som selv ønsker å profittere på andres ressurser. Men da må han først sikre direkte amerikansk kontroll med dem.

Jeg skrev rett før jul en kommentar der jeg anbefalte Norge å «fortsatt puste med magen», på tross av Trumps krav på Grønland. Det rådet står seg, men utviklingen i Venezuela gir grunn til økt usikkerhet. For annekterer USA Grønland vil Nato sprenges og Norge blir nødt til å ta avstand fra vår nærmeste allierte.

Det er ikke så ofte jeg lytter til utenrikspolitiske råd fra Sylvi Listhaug, men i mandagens Politisk kvarter på NRK kom hun med et klokt et: Norge bør jobbe tettere opp mot den amerikanske kongressen framover. For det er langt fra konsensus innad i det republikanske partiet om Trumps politikk overfor Europa.

Trumps jerngrep om kongressen synes dessuten å glippe i takt med at stadig flere representanter frykter et nederlag ved høstens mellomvalg. Bare dager etter at Trump la fram en nasjonal sikkerhetsstrategi som er sterkt kritisk til Europa vedtok et bredt flertall i kongressen en forsvarsplan som styrker USAs europeiske engasjement vesentlig.

En svak kongress og en ettergivende høyesterett har tillatt Trump å tilrane seg mye makt, men han er fremdeles ingen diktator. Så Norge er fortsatt tjent med å spille på lag med de amerikanske kreftene som ønsker en verden styrt av regler og et USA som heller skaffer seg allierte enn fiender. Og som ser på Donroe-doktrinen med like stor forakt som resten av verden.