Herold

Året startet med et smell – og det var ikke fyrverkeri som skapte mest oppmerksomhet, men det spektakulære amerikanske angrepet mot regimet i Venezuela. Ikke før var president Nicholás Maduro ankommet New York i lenker, før Trump truet både Danmark – og andre, mer uspesifisert land. Hvordan skal vi forberede oss på det som er i anmarsj?

For de av oss som i ung voksen alder opplevde Jernteppet og Murens fall, Sovjetunionens sammenbrudd og framveksten av «dyp og varig fred» – i det minste i Europa, har de siste årene vært en ubehagelig påminnelse om at ingen illusjoner varer evig. Likevel har vi hatt en forestilling om at det ikke er så ille. Russlands krig i Ukraina oppleves farlig nær – men samtidig tror «ingen» at den kan spre seg hit. Dette har også vært den tydelig uttalt holdningen til norske politikere. Ved inngangen til et nytt år begynner det å sige inn over oss at også dette kan være en illusjon.

Et gjentagende tema i debatten etter arrestasjonen av president Maduro har vært at så vel angrepet mot Venezuela som arrestasjonen strider mot folkeretten – eller «den internasjonale rettsorden», som er begrepet mange bruker. Alt tyder på at dette er tilfelle, men det vi samtidig underkommuniserer, er at «folkeretten» står langt svakere enn vi liker å tro.

Verken Kina eller Russland har synderlig respekt for internasjonale lover som ikke gagner dem selv. Begge land er styrt av regimer som bygger på overvåkning og undertrykkelse av egen befolkning, i seg selv er et grovt brudd på internasjonale konvensjoner. Men de to er ikke alene. Demokratiet er på retur globalt, og hva vel så ille er; i mange land som fortsatt defineres som demokratiske, ser vi en glidning i retning autokrati.

De færreste regimer i Midøsten har intensjoner om å etterleve det internasjonale regelverket som er ment å regulere staters maktanvendelse, utenfor så vel som innenfor egne grenser. NATO-landet Tyrkia er en annen aktør som kommer stadig dårligere ut. I Afrika er det ifølge FN ingen «fullverdige demokratier», men fem land defineres som «demokratiske», og noen flere omtales som demokratier med klare svakheter og mangler. Det samme gjelder i store deler av Asia, hvor kun Japan og Taiwan får full score – mens New Zealand og Australia har kommet gjennom nåløyet lenger sør.

Dette smitter også over på forholdet til «den internasjonale rettsorden». Sannheten er at «folkeretten» er noe mange påberoper seg dersom de selv har fordel av det, men som man like lett ser bort fra når dét måtte passe.

To verdenskriger i løpet av et kvart århundre og flere århundrer med brutal utbytting av kolonier på flere kontinenter, skapte i etterkrigstidens Europa et stort behov for nyorientering. Beskyttet av USA brukte de førende europeiske landene alle ressurser på å bygge velferdssamfunn, skape økonomisk vekst og politisk stabilitet – ikke minst for å forebygge nye katastrofer. Erfaringene fra verdenskrigene satt i ryggmargen til flere generasjoner. Skyggen fra den kalde krigen bidro i samme retning. Da den kalde krigen brått og ganske uventet lå bak oss, følte mange at tiden var overmoden for å hasteinnføre en ny verdensorden hvor noe annet enn egeninteressen til de enkelte land og myndigheter hadde forrang. Terrorbalanse skulle erstattes av fredelig sameksistens. EU ble omskapt gjennom Maastricht-traktaten og deretter endringstraktaten som fikk navn etter Lisboa noen år senere.

NATOs rolle er nedtonet og omskapt. Nye internasjonale organer for alt fra regulering av internasjonal handel til rettshåndhevelse ble etablert. WTO og ICC er to eksempler på dette. Begge fikk sine naturlige hovedkvarter i Europa. Dessverre tyder mye på at ungdomsgenerasjonen som opplevde denne perioden, og som etter hvert vokste inn i definerende maktposisjoner i vår del av Europa, var så blindet av egne erfaringer at de ikke la tilstrekkelig merke til at resten av verden langt fra var like begeistret. Vi ville tro at vi hadde klart å styre verden i en ny og bedre retning. Det ville vi tro lenge etter at det begynte å bli synlig at kartet ikke stemte med terrenget.

USA har brutt internasjonal lov når man har ment dette har vært nødvendig. Dette er ingen erfaring som kom med Donald Trump. Barack Obama, som europeerne fortsatt får stjerner i øynene av å henvise til, var intet unntak. Jens Stoltenberg forteller i boka «På min vakt» hvordan Obama i 2013 kom til Stockholm for å skaffe støtte til militær intervensjon i Syria utenfor rammen av «den internasjonale rettsorden». Til slutt var det ikke minst republikanere i Kongressen som bidro til at Obama ikke fikk viljen sin. Bombeflyene ble holdt tilbake.

Donald Trump har åpenbart ikke tenkt å lide samme skjebne. Han verken informerer eller konsulterer sine folkevalgte, selv om dette er lovpålagt. Langvarig vilje til maktbruk til tross; USA har i det minste respektert det internasjonale regelverket i møte med demokratiske samarbeidsland, både i og utenfor Europa. Unntaket har til en viss grad vært Latin-Amerika. Her har man holdt seg til den såkalte Monroe-doktrinen, oppkalt etter USAs femte president James Monroe (1758 – 1831), som i løpet av sin regjeringstid formulerte det som skulle bli en førende doktrine for amerikansk utenrikspolitikk: Man skulle ikke blande seg inn i europeiske anliggender, og samtidig stå som garantist mot at europeiske land fikk blande seg inn i forhold i Amerika, i nord så vel som i sør. Blant annet mente Monroe at amerikanske myndigheter burde bruke militærmakt for å beskytte latinamerikanske land som frigjorde seg fra koloniveldet, mot hevnangrep fra gamle kolonimakter. Doktrinen ble fulgt til punkt og prikke da USA i 1898 angrep det spanske kolonistyret på Cuba, noe som førte til at Cuba ble selvstendig i 1902 – riktignok under amerikansk overhøyhet fram til 1933, blant annet for å beskytte amerikanske næringsinteresser på øya.

USAs motvilje mot å engasjere seg i Første og Andre verdenskrig ble begrunnet med arven etter James Monroe: USAs bidrag til verden var å holde orden i den vestlige hemisfære. Europeerne fikk rydde i eget rot.

I Europa løfter vi gjerne fram Den internasjonale straffedomstolen (ICC) som redskap for håndhevelse av internasjonal lov og rett. Det gjør mindre inntrykk utenfor vår del av verden. Verken USA, Kina, India eller Russland anerkjenner domstolens jurisdiksjon – det gjør for øvrig heller ikke Tyrkia eller omkring 50 andre land. Godt over tjue land som i sin tid signerte avtalen, har aldri ratifisert traktaten – eller de har aktivt trukket seg fra den. Når verken USA, Russland, India eller Kina – som representerer langt over halvparten av klodens innbyggere og uten sammenligning mye av den globale makten – anerkjenner domstolens autoritet, sender dette et sterkt signal til andre land om at de ikke behøver føle seg bundet av dens avgjørelser.

For noen måneder siden innførte amerikanske myndigheter betydelige sanksjoner mot flere dommere ved ICC, til tydelige protester i europeiske hovedsteder. «Jeg er sterkt kritisk til USAs sanksjoner mot fire dommere ved ICC», uttalte blant annet utenriksminister Espen Barth Eide, mens hans amerikanske kollega avfeide de europeiske fordømmelsene ved å henvise til at USA aldri har ratifisert Roma-vedtektene som ble traktatfestet i 1998, og som er grunnlaget for domstolens jurisdiksjon. Og i tilfelle noen skulle ha glemt det: I 1998 var demokraten Bill Clinton president i USA. Amerikansk motstand mot domstolen er derfor ikke et utslag av Trumps MAGA-politikk. Det er enighet på tvers av det politiske spekteret i USA om at ICC er et politisk redskap som utgjør en trussel mot amerikanske borgeres rettssikkerhet.

Interessant nok har flere representanter for amerikanske myndigheter de siste dagene henvist til nettopp ICC når de avviser anklager om at det var rettsstridig å arrestere og bringe til rettsforfølgelse den venezuelanske presidenten. ICC har, som vi vet, utstedt arrestordre for både ledere i Hamas, Russlands president og Israels statsminister de siste årene. I amerikanske øyne viser dette at europeerne bygger sin kritikk på dobbeltmoral når man hevder at statsledere har generell immunitet mot straffeforfølgelse utenfor eget land. Den prinsipielle forskjellen mellom USAs nasjonale rettsvesen og ICC overnasjonale innplassering, anerkjennes kort og godt ikke. Svært mange amerikanere ser tvert imot ICCs eksistens som et utslag av europeisk selvgodhet. En selvgodhet tidligere administrasjoner har båret over med, men som Donald Trump viser åpen forakt for.

Krigen i Ukraina kommer til å endre Europa. Det har de fleste tatt inn over seg. Men vi bør også ta inn over oss at USA under dagens president har tydelige ambisjoner om å endre verden. Det samme har Kina. Heller ikke India, i dag verdens mest folkerike land, spiller i særlig grad på lag med europeiske interesser. Det har vi tydelig sett i Ukraina-krigen.

«America first» er ikke bare et slagord myntet på amerikanske velgere. Vi ser nå at det er en konkret rettesnor for utenrikspolitiske beslutninger. Flere amerikanske presidenter har uttrykt ønske om å ta kontroll over Grønland. Hittil har ingen likevel trodd at USA kan komme til å annektere verdens største øy med makt, sterkt i strid med viljen til Grønlands innbyggere og i direkte konflikt med et land man har vært militært og politisk alliert med i hele etterkrigstiden. Påstanden om at USA «må» ha Grønland på grunn av trusler fra Kina og Russland er til alt overmål åpenbart falske: Som Danmarks statsminister Mette Frederiksen påpekte søndag 4. januar, er Grønland medlem i NATO og dermed omfattet av Atlanterhavspaktens artikkel 5. Skulle en fremmed makt true Grønland, har USA både rett og plikt til å gripe inn militært dersom alliansen er enig i at dette er nødvendig. Dermed står vi tilbake med noe helt annet: At amerikanerne ønsker tilgang til mineralene man delvis vet, delvis antar befinner seg innen Grønlands grenser.

Selv om Grønland politisk og historisk gjennom mange hundre år har vært knyttet til Europa, befinner øya seg geopolitisk i Amerika. Sett fra amerikansk side vil det trolig være i tråd med Monroe-doktrinen hvis USA skulle velge å «ta» landet og legge det under seg. Ingen bør bli overrasket dersom Grønland blir okkupert av USA før neste årsskifte. For mange amerikanske aktører, både politiske og industrielle, framstår dette antakelig som et spørsmål om «nå eller aldri». Det er ikke gitt at neste president vil tenke tilsvarende. Men Donald Trump gjør.

Man kan føle mørket senke seg ved tanke på hva dette kan komme til å innebære. For hvordan kan man kritisere andre, for eksempel Russland, for det man selv velger å gjøre? Grønland har aldri tilhørt USA, men relativt mange europeiske land har direkte og indirekte vært en del av Russland – ikke minst de årene landet het Sovjetunionen. Ingen bør heller bli sjokkert dersom Trump velger å gripe inn i andre land slik man gjorde i Venezuela. Vi må i alle fall ikke innbille oss at internasjonale avtaler er til hinder. Spørsmålet vi må stille oss, er hvilke konsekvenser Europa kan og må trekke av det som skjer. Temaet bør legges øverst i bunken av alle prioriterte oppgaver de kommende månedene. For nå haster det. Veldig.

«Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross», skrev den flyktende soldaten Nordahl Grieg – etter at det var for sent å hindre storkrig i Europa. Fire år tidligere hadde Arnulf Øverland vært mer forutseende, da han i tidsskriftet Samtiden publiserte diktet Du må ikke sove: «Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent. Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent. Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred, på arbeid, på samhold, på kjærlighet!»

Man kan få frysninger av å tenke på at Øverland skrev sine linjer over tre år før verdenskrigen brøt ut ved angrepet på Polen. Svært få så faren han beskrev midt på 1930-tallet, og enda færre skjønte hvilke tiltak som kunne hindret katastrofen som var i emning.

Demokratiske land har valgt feil tidligere, fordi man trodde man befant seg i en «ettertid» med uendelig av muligheter foran seg, ikke en «mellomtid» hvor man må tenke føre var. Det hjelper lite å ønske å forbedre verden dersom vi ikke makter å beskytte oss selv og det vi står for. For én ting er mer enn sikkert: Svikter USA, hvilket mange europeiske statsledere nå sier rett ut at de frykter, er det absolutt ingen andre som kommer oss til unnsetning. Etter at Europa i 500 år har forsøkt å dominere resten av verden med makt, har vi brukt mange tiår på å belære andre om rett og galt og galt, beskyttet av USAs sikkerhetsgarantier. På alle kontinenter vil langt flere enn vi liker å tro, mene at vi får som fortjent.

Vi har selv gjort oss sårbare – selv om vi har hatt alle muligheter til å bygge troverdige styrke basert på egne ressurser. Nå er vi nødt til å tenke annerledes. Vi kan ikke lenger bygge på fred, som i tross.