Herold

Vi kan slå fast at verden nå er dominert av politisk gangstervirksomhet eller mafioso, i første rekke representert ved Russlands Vladimir Putin, USAs Donald Trump og Israels Benjamin Netanyahu.

Dette er ledere som utvilsomt har mye til felles. De kjennetegnes ved en utstrakt narsissisme og menneskeforakt uten moralsk sikring og etisk forankring.

Feighet og ettergivenhet har lenge karakterisert EU og europeisk politikk. Vi ser nå resultatet av den europeiske lydighet og manglende evne til virkelig å stå opp for internasjonale avtaler, folkeretten og menneskerettigheter når det gjelder forholdet til USA. Europa og EU sin servile og underdanige holdning overfor USA i lang tid, og lenge før Trump, har sterkt bidratt til situasjonen vi nå har med Trump som ikke bare på kriminelt vis angriper Venezuela og kidnapper presidenten og hans kone, men også truer andre land i Karibia og Latin-Amerika som Cuba og Colombia.

Trump har atteren gang også truet en NATO-alliert, nemlig Danmark, med å gjenta at han vil med makt overta og annektere Grønland.

For øyeblikketføles det litt som å leve i en «Twilight zone» hvor alle er redd for hva det neste er som «gærningen» i det hvite hus skal finne på. Trump fremsto nærmest som euforisk etter angrepet på Venezuela og kidnappingen av landets president Nicolás Maduro og hans kone. Trump kalte det for «utrolig» og at de måtte «gjøre det igjen» (i andre land) og at «ingen kan stoppe oss». Det er som True Crime-dokumentarer om seriemordere som når de først har begått et drap, så føler de seg som Gud i egen person og kommer ikke til å stoppe å drepe etter de først har fått smaken på blod.

Trump fremstår som ikke annet enn en notorisk gangster, en kriminell som bruker utpressing og vold uten å blunke i kraft av å være USAs president og «verdens mektigste mann». Det hemningsløse og autoritære gangsterveldet som USA er i ferd med å utvikle seg under Trumps presidentskap, er høyst uforutsigbart og farlig for verden i sin helhet. Hvis en mobber og gangster som i Trumps tilfelle får slippe unna ansvaret for sine handlinger og det ikke får noe som helst konsekvenser for hva han gjør, kan handlingene bare bli enda mer ekstreme og farligere. Trump vil flytte grensene gang på gang for hva som er mulig å gjøre inntil det ikke er noen grenser igjen.

EINAR REBNI, bio

Det amerikanske angrepetpå Venezuela ble ikke autorisert av Kongressen og har neppe noen særlig støtte i den amerikanske befolkningen. Det er en uprovosert, ikke-sanksjonert krig mot Venezuela for å ta naturressursene under dekke av narkotikabekjempelse.

Den amerikanske generalenLaura Richardson, sjef for den amerikanske sørkommandoen, har før angrepet mot Venezuela uttalt at USA sitt fokus i Latin-Amerika ikke handler om demokratiutvikling, men om å kontrollere oljen, litium, gull og sjeldne jordartsmineraler. Venezuela med de største oljereservene og viktige strategiske naturressurser er hovedmålet. Hennes utsagn om USAs intensjoner, er helt i tråd med Trumps agenda. Trump var veldig tydelig på at han de facto vil okkupere Venezuela, ta i besittelse og sikre kontroll over oljeproduksjon og øvrige naturressurser. Bruk av rå og overlegen militærmakt for å stjele et lands ressurser, er nykolonialisme i klartekst.

Det har alltidhandlet om oljen. Trump legger heller ikke skjul på det, men nærmest skryter av hvordan store amerikanske oljeselskaper skal investere i Venezuela og utvinne oljen. På pressekonferansen etter angrepet, sa Trump at amerikanske oljeselskaper skal inn i Venezuela for å ta hånd om landets oljevirksomhet og at USA skal sende inn militært personell i Venezuela «bare når det gjelder olje». Trump har gått fra å skyte og drepe venezuelansk mannskap på påståtte smugler- og narkobåter uten å ha verifisert dette, stjele venezuelanske oljetankere til å angripe militært Venezuela for å få kontroll over landets oljeindustri og naturressurser. Trump sier at USA vil ta «en enorm mengde rikdom ut av bakken» i form av olje, mens «vi styrer landet». Det er regelrett tyveri.

Selvsagt feiret fredsprisvinneren, sionisten og Trump-supporteren Maria Corina Machado at USA angrep og bombet hennes land og ikke minst kidnappingen av president Maduro og hans kone. Machado har tidligere sin ubetingede støtte til Israel, erklært at «Venezuelas kamp, er Israels kamp» og sammenlignet den sionistiske terrorstatens nedslaktning av palestinere med kampen mot Maduro-regimet. Machado lovet en massiv privatisering som ville sterkt begunstige amerikanske selskaper hvis Trump hjalp henne til å ta makten. Hun lovet å selge ut Venezuelas enorme oljeforekomster, gass, gull og infrastruktur til en verdi av astronomiske summer.

Trumps intensjonmed regimeendring om å erstatte Maduro med et amerikanskvennlig regime, ser imidlertid ikke ut til å omfatte Machado. USA vil i en overgangsperiode selv styre Venezuela, ifølge Trump. Han ga samtidig uttrykk for at det ikke ville være aktuelt for Machado og lede landet fordi «hun ikke har noen respekt i befolkningen» og at Trump-administrasjonen heller ikke har hatt noen kontakt med henne.

Trumps avvisningav Machado som ny leder av Venezuela, må ha vært ydmykende for henne all den tid hun har oppfordret Trump til militært og angripe sitt eget land uten at hun nå ser ut til å få belønningen hun hadde håpet på med å bli landets president. I praksis har Trump utpekt seg selv som Venezuelas nye hersker. Det kunne nesten virke som om et av målene med å angripe Venezuela og kidnappe presidenten og hans kone for deretter å skyve Machado ut i kulda, var ledd i en ydmykelse av sistnevnte fordi Trump ikke fikk fredsprisen som han nærmest hadde krevd å få.

Avvisningen av Machadokan dessuten handle om at hun simpelthen er kvinne. Spørsmålet er ikke om Trump sitt nedlatende forhold til det annet kjønn og sin «garderobeprat» («locker-room talk») om kvinner, er karakteristisk for en mentalitet i langt videre forstand, også politisk. Slik han behandler kvinner etter forgodtbefinnende for å tilfredsstille sitt eget ego («you can grab them by the pussy, you can kiss them and they can’t do anything about it»), behandler han omgivelsene for øvrig som objekter for eget umettelige maktbegjær. Mentaliteten uttrykker en fullbrakt narsissisme om at ens eget mannlige oppblåste Ego, en egen persons tilfredsstillelse og behov, alltid står i sentrum.

Som en kvinnekynisk kan utnyttes, kan alt annet bli gjenstand for begjæret om makt, kontroll og herredømme. Det «å nedlegge» en kvinne, blir det samme som «å nedlegge» nasjoner som Venezuela. Det handler om rå maktbruk og om å tilfredsstille det narsissistiske egoet og idealet om Alfahannens absolutte dominans også i politikken.