Herold

I 2020 skrev jeg i Nordnorsk debatt om et gjennombrudd for samisk kunst og musikk. I dag er gjennombruddet et faktum. Spørsmålet er om kulturpolitikken har fulgt etter.

Om verdiskapning i nord - vi aner bare konturene!

Samisk kunst og kulturer i dag tydelig til stede i den internasjonale offentligheten. Når verk av Marit Anne Sara vises ved institusjoner som Tate, handler det ikke lenger om representasjon, men om kunstnerisk posisjon. Når samiske fortellinger når brede publikum gjennom serier som Heajasdallan på NRK, er det et tegn på at samiske perspektiver ikke lenger trenger forklaring for å bli forstått.

Dette er ikke isolerte suksesshistorier. Det er uttrykk for en bredere utvikling – og den er forankret i Nord-Norge.

I mange århar nordområdene blitt omtalt som kulturell periferi. Kunst og kultur herfra har ofte blitt lest som regionalt særpreg snarere enn som kunstnerisk premiss. Det som nå skjer, utfordrer denne forståelsen. Samisk kunst og musikk har vokst frem som et av de tydeligste samtidige uttrykkene i norsk kulturliv, nettopp fordi den er stedfestet, språklig forankret og kunstnerisk kompromissløs.

Som styreleder i Samisk Kunstnerråd ser jeg imidlertid et tydelig misforhold mellom denne utviklingen og de kulturpolitiske rammene som skal bære den. Kunstnerisk gjennomslag gir ikke automatisk strukturell trygghet. Bevilgninger, institusjonelle rammer og langsiktig utviklingsarbeid henger fortsatt etter – særlig i nord.

Kunstnerskapbygges ikke i øyeblikket de blir synlige. De formes over tid, gjennom tilgang til arenaer, faglige fellesskap og profesjonelle møteplasser. Som festivalleder i Sami Music Week, har jeg sett hvordan slike strukturer fungerer i praksis. Mange samiske artister som i dag er en del av offentligheten, begynte i det små – uten publikum, uten marked, men med et rom for utvikling.

Det er nettoppdisse rommene som er kulturpolitikkens ansvar.

Når samisk kunst og musikk nå opplever et tydelig oppsving, er det ikke resultat av kortsiktige satsinger eller tilfeldige løft. Det er summen av mange års arbeid i Nord-Norge – ofte utført med begrensede midler og stor utholdenhet. Skal denne utviklingen være bærekraftig, må den møtes med en politikk som anerkjenner regionen som mer enn en leverandør av innhold.

Nord-Norge er ikke periferi. Det er et kunstpolitisk tyngdepunkt. Det forplikter.