Herold

For første gang siden Guds Menighet på Vegårshei ble etablert i 1889, er det en kvinne som trer inn i pastorrollen. Kari Garthus jobbet før som miljøarbeider i Lyngdal.

39-åringen er langt fra et nytt ansikt i Guds Menighet på Vegårshei. Hun er født og oppvokst i bygda, og menigheten har fulgt henne gjennom hele livet.

– Jeg har alltid hatt en tilhørighet i Guds Menighet. Menigheten har hele tiden føltes som mitt andre hjem, og jeg trives veldig godt her, sier hun til Tvedestrandsposten.

Det gir et solid utgangspunkt for rollen hun nå går inn i.

– Jeg kjenner menigheten godt, og menigheten kjenner meg godt.

– Jeg hadde en grandis klar på julaften

Årene utenfor bygda

Selv om røttene er dype på Vegårshei, har Garthus også hentet erfaring utenfra.

– Til sammen har jeg tilbragt syv år av livet utenfor Vegårshei. Først var det ett år på bibelskole, før jeg jobbet et år som miljøarbeider i Lyngdal. Deretter ble det fem år i Kristiansand, hvor jeg blant annet tok et fagbrev som barne- og ungdomsarbeider, forklarer hun.

Da hun flyttet hjem i 2012, var veien videre ganske tydelig.

– Da føltes det veldig naturlig å skulle engasjere seg i menigheten igjen. Og de siste fem årene har jeg vært ansatt som barne- og familiearbeider i menigheten.

Ved siden av dette har hun tatt et deltidsstudie ved Ansgar Teologiske Høgskole.

– Rett før jul fullførte jeg studiene med en bachelorgrad i praktisk teologi. Og fra 1. januar i år gikk jeg inn i min nye rolle som pastor.

Pastor: - Jeg klarte å forsone meg med fortiden min

Nye oppgaver

I starten blir ikke endringene dramatiske.

– Til å begynne med blir det ikke de største endringene, for jeg skal fortsatt ha ansvaret for barne- og familiearbeidet. Men jeg kommer også til å jobbe med flere av gruppene i menigheten, og med gudstjenesteutvikling.

Etter hvert vil også nye oppgaver komme til.

– Med tiden blir det også mer menighetshandlinger, som dåp og begravelser. Det ser jeg veldig frem til. Men før jeg kan gjennomføre vigsler, må jeg sørge for at de formelle papirene kommer på plass.

Glad i formidling

Forkynnelse og formidling er noe Garthus har drevet med lenge – og noe hun trives godt med.

– Jeg har vært delaktig i gudstjenestene tidligere også. Jeg liker å forkynne for både voksne og barn, og formidlingen er noe av det jeg liker best. Det å klare å treffe både små og store i de felles samlingene er veldig givende.

Veien mot pastorstillingen har likevel fått modnes over tid.

– Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe i en menighet, og jeg har hatt mye frivillig engasjement opp igjennom livet. Men akkurat det å jobbe i en slik stilling var noe jeg trengte litt tid på å bestemme meg for.

– Ting har falt litt på plass av seg selv, og jeg har blitt ledet i denne retningen.

Et sterkt team

Garthus understreker at hun ikke står alene i oppgaven.

– Vi har et veldig fint team i menigheten. Jeg liker veldig godt å jobbe sammen med andre, så det er en stor trygghet.

Hun beskriver også sammensetningen av lederteamet som veldig godt.

– Asle Mathisen tiltrådte som ny hovedpastor og daglig leder for halvannet år siden. Tidligere hovedpastor Knut Sundet er fortsatt aktiv i en 30 prosent stilling, og jobber mest med seniorer og omsorgsarbeid. Også er det meg, som nå har vært ansatt som pastor fra 1. januar. I tillegg er Kristine Simonstad ansatt i en 50 prosent stilling som ungdomsleder.

Kristine ble enstemmig valgt til ny jobb: - Ny retning for meg

Fordeler og utfordringer

Å være pastor i et lite lokalsamfunn har både fordeler og utfordringer.

– Det å skape relasjoner er en veldig viktig del av jobben. Men siden jeg er godt kjent med menigheten fra før, er mye av det på plass allerede. Det opplever jeg som en stor fordel.

Men det å være pastor i en liten bygd kan også være utfordrende.

– Man kjenner jo folk på godt og vondt, og man møter de samme folkene på Kiwi som man møter gjennom jobben. Men for det aller meste er det veldig fint.

Fikk utdelt overraskelsen: – Overveldet

Tillit fra menigheten

Formelt sett skriver Garthus historie.

– På papiret er jeg den første kvinnelige pastoren i menigheten. Det er egentlig ganske tilfeldig, for det har alltid vært åpent for det, sier hun.

Hun har aldri opplevd motstand.

– Jeg har aldri fått inntrykk av at det har vært motforestillinger mot kvinnelige ledere i menigheten. Det har alltid vært gaver og utrusting som har vært viktig. Det er i menighetsmøtene man stemmer frem hvem som får rollen som pastor. Der fikk jeg full pott på stemmene, og det tolker jeg som at jeg har stor tillit.

Selv legger hun ikke stor vekt på det historiske aspektet – men ser verdien for andre.

– For min egen del har jeg ikke tenkt så mye på betydningen av å være den første kvinnelige pastoren i menigheten. Det i seg selv er ikke en stor greie for meg personlig. Men overfor unge jenter er det fint å få vise at også en kvinne kan være pastor. Så jeg gjør det like mye for dem, som for meg selv, sier Kari Garthus.

Robert tar avskjed etter åtte år i tjeneste: - Har vært en glede og ære