Herold

Min oppfordring til bedriftslederne på Jæren: Våg å ansette oss som med bachelor og brennende iver etter å lære. Ikke tving oss gjennom to år med prokrastinering og teoretisk flisespikkeri bare fordi «master» høres profesjonelt ut.

Jeg er 23 år, har en bachelor i finans og økonomi, og er nå halvveis i mitt første år på masterstudiet ved UiS. Etter ett semester sitter jeg igjen med en ubehagelig erkjennelse:

Hadde jeg fått tilbud om fulltidsjobb i dag, ville jeg droppet ut på flekken.

I fjor sommer søkte jeg over 100 jobber.

Jeg var på flere intervjuer, men svaret var nesten alltid det samme: «Vi krever mastergrad.»

Til slutt fikk jeg en deltidsjobb i finansavdelingen til Xait, et norsk firma i Stavanger, men med et premiss om at jeg studerte videre.

Jeg er takknemlig for muligheten, men jeg forstår ikke logikken bak det norske arbeidsmarkedets krav om fem års utdanning for jobber man fint kunne mestret etter tre, eller kanskje færre.

Lærer mindre på master enn på bachelor

Min erfaring er at bacheloren var preget av høy intensitet, jevnlige prøver og tett oppfølging.

Man lærte fordi man ble testet kontinuerlig. På masteren opplever jeg det motsatte. Her er det få forelesninger og et voldsomt fokus på teoretiske detaljer som er utdatert før vi i det hele tatt når arbeidsmarkedet.

I høst har vi hatt fag som mikroøkonomi og corporate finance.

Her repeterer vi i stor grad det vi lærte på bacheloren, bare at vi nå skal drilles i manuell derivasjon og utregninger for hånd – ting som i dagens finansverden selvsagt gjøres digitalt og mer effektivt.

I et annet fag hadde vi fire forelesninger og fire uker med arbeid totalt på et helt semester. Det er ikke rart man føler at tiden renner ut i ingenting.

Et farlig hvileskjær

Det snakkes mye om at unge i dag er utbrente.

Jeg stiller spørsmål ved om vi egentlig gjør oss selv en bjørnetjeneste. I løpet av de siste fire månedene har jeg brukt maksimalt 200 timer på studiene – inkludert forelesninger og eksamen.

Det tilsvarer fem vanlige arbeidsuker fordelt over 18 uker.

Samtidig som jeg har studert «fulltid», har jeg jobbet 40 prosent, spilt fotball i 4. divisjon, trent mye og hatt masse tid til overs til familie og venner. Kontrasten til en fulltidsjobb med 40 timers oppmøte 47 uker i året er enorm. Vi utdanner en generasjon til å tro at livet er «chill» frem til man er 25, for så å sende dem ut i et arbeidsliv de overhodet ikke er rigget for.

Når jeg er ferdig med utdanningen og skal inn i full jobb og stifte familie, må jeg vite hvordan hverdagen fungerer. Den erfaringen får man ikke av å utsette voksenlivet med to ekstra år på skolebenken, finansiert av studielån som investeres mens man venter på neste fest.

En bønn til det lokale næringslivet

Hvorfor verdsettes ikke to år med praktisk arbeidserfaring høyere enn to år med teoretisk repetisjon? I arbeidslivet lærer man hvordan bedrifter faktisk samarbeider, man bygger et navn, knytter kontakter og får en dypere forståelse for bransjen. Dette er kompetanse man ikke kan lese seg til i en forelesningssal på Ullandhaug.

Jeg anerkjenner at noen yrker krever en master, og mange masterstudier er nyttige og verdifulle, men i finans og økonomi er jeg redd vi tar mastergraden kun for å ha den på CV-en.

Min oppfordring til bedriftslederne på Jæren og i distriktet er derfor:

Våg å ansette oss som er ferdige med bacheloren og som har en brennende iver etter å lære. Ikke tving oss gjennom to år med prokrastinering og teoretisk flisespikkeri bare fordi «master» høres profesjonelt ut. La oss heller få lov til å komme ut i bedriftene deres, brette opp ermene og lære faget der det faktisk utøves.