Herold

Bygde-Norge tappes sakte for livskraft. Skoler stenges, sykehjem legges ned – og folk flytter.

Kommunene står i en stadig trangere økonomisk skvis. Spørsmålet er ikke om det får konsekvenser, men hvor store de blir – og hvem som tar ansvaret.

Den Ap-ledede regjeringen har lovet å styrke kommuneøkonomien. I statsbudsjettet er det også lagt inn økte rammer etter forhandlinger mellom samarbeidspartiene. Problemet er at når økningen ikke dekker lønns- og prisvekst, er det i realiteten et kutt.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at netto driftsresultat i kommunesektoren har falt fra 3,0 prosent i 2022 til minus 0,4 prosent i 2024. KS melder at et økende antall kommuner nå har svært begrenset økonomisk handlingsrom.

Kommunalministerens svar er at kommunene må prioritere bedre. Det er lett å si fra Oslo. Men hva er det egentlig vi skal prioritere bort, når ostehøvelen for lengst er brukt opp – og motorsaga allerede er i gang?

I Engerdal kommune har vi bevisst valgt å satse på bolyst: gode oppvekstsvilkår, kulturtilbud, helsetjenester, flyktningmottak og omsorg for eldre.

Vi har også opprettet stillinger som ikke er lovpålagte – innen nærings- og samfunnsutvikling, beredskap, kultur, frivilligsentral og forebygging for barn og unge.

Dette er ikke uttrykk for sløsing, men for langsiktig ansvarlighet. Uten forebygging vil kostnadene til helse, rus og barnevern bli langt høyere på sikt.

Likevel er det nettopp disse tilbudene som nå står først i køen for kutt. Ikke fordi kommunene driver uansvarlig, men fordi rammene fra staten er for trange. Skal vi virkelig spare oss til fant?

Som om ikke dette er nok, står mange kommuner foran enorme investeringer i vann- og avløpsnettet. Ifølge KS er det behov for investeringer på flere hundre milliarder kroner nasjonalt de neste tiårene.

Dette er helt nødvendige tiltak for å sikre rent drikkevann og miljømessig forsvarlig avløpshåndtering. Etter loven skal vann- og avløpstjenester drives etter selvkostprinsippet, der gebyrene fra innbyggerne dekker investeringene.

I distriktskommuner med store avstander og få abonnenter blir dette uforholdsmessig dyrt. Da må kommunen dekke en større del av regningen – noe som ytterligere presser kommuneøkonomien.

Når gebyrene likevel økes der det er mulig, rammer det husholdningene direkte, samtidig som kommunenes budsjetter strammes ytterligere inn.

Distriktsdimensjonen gjør bildet enda mer alvorlig. Mange tar til orde for større kommuner som løsning på utfordringene. Kommunesammenslåing kan være en nødvendig forutsetning dersom kommunene på sikt skal overta flere oppgaver fra fylkeskommunen.

Det er ingen tvil om at det er mulig å spare betydelige beløp på å slå sammen kommuneadministrasjoner. Én administrasjon og ett rådhus koster mindre enn flere. Dette behøver ikke å bety sentralisering av tjenestene – men det krever ærlighet om hva som faktisk gir effektiv ressursbruk.

Skal vi først snakke om å kutte i byråkrati, bør blikket også rettes oppover i systemet. Fylkeskommunen fremstår for mange som et kostbart mellomledd med begrenset merverdi, særlig når kommunene samtidig pålegges stadig flere oppgaver uten tilstrekkelig finansiering.

Staten Norge har betydelige inntekter. Spørsmålet er hvor mye som faktisk når helt ut til innbyggerne. Nå er tiden inne for at regjering og storting er ærlige: Hvilket tjenestenivå skal vi ha i dette landet? Skal alle fortsatt ha rimelig nærhet til skole, lege og sykehjem – eller skal vi stilletiende akseptere sentralisering og utflytting?

Dette er ikke bare en kamp om budsjetter. Det er en verdikamp om hvilket Norge vi vil ha. Levende bygder med nærhet til tjenester – eller et stadig mer sentralisert land der distriktene tappes bit for bit.

Ansvaret ligger hos dem som styrer pengesekken. Regjeringen må velge – og de må være ærlige med folk om konsekvensene.