Herold

Og det gikk bra denne gangen, heldigvis. Men en dag vil det ikke gå bra.

Det sies og snakkes og skrives så mye om beredskap for tida. Nå er det opp til oss selv å sørge for vår egen beredskap. Vi må være forberedt på dette og hint. Vi må selv sørge for å være beredt på jordas undergang, virker det som.

Skal vi selv også sørge for vår egen grunnleggende infrastruktur?

Da stormen tok strømmen i Bardal tidlig morgen lørdag 27. desember, ble mobildekningen også borte. Om dette skyldes feil ved batterireserven i senderen, eller om det var andre årsaker til det umiddelbare bortfallet av dekningen, vet jeg ikke. Tidligere har det vært mobildekning i inntil fire timer etter strømstans. Hadde vi enda hatt fasttelefon hadde ikke dette vært noen sak. Men nå var bygda uten kontaktmulighet med omverden i nesten 20 timer. Først da strømmen kom tilbake, fant vi ut at det denne gangen var et massivt strømbrudd over store deler av Helgeland. Det gikk heldigvis bra, denne gangen.

Samfunnsberedskap vs. infrastruktur?

For ikke så veldig mange år siden var dette det samfunnet vi levde i:

Televerket tok ansvar for kommunikasjon.

Kraftlaget tok ansvar for lys og varme.

Veivesenet tok ansvar for veiene.

Norges Statsbaner tok ansvar for togtrafikken.

Sykehusene fikk de pengene de trengte for å gjøre syke mennesker friske.

Norges rikskringkasting tok ansvar for at folk kunne lytte til radio.

I sum: Staten tok ansvar for sine innbyggere.

Nå kuttes det over en lav sko i grunnleggende infrastruktur, for 'budsjettet' holder ikke.

Sagt med andre ord:

Det er ikke 'lønnsomt' å ha ansvar for samfunnet og oss menneskene som lever i det.

Derfor er det heller ingen lengre som tar ansvar.

Hva slags samfunn er det vi vil leve i?

Et samfunn hvor alle menneskene og alt vi gjør telles i kroner og øre? Et samfunn som setter prislapp på bestemor?

Eller et samfunn som verdsetter innbyggerne som mennesker, og vet at bestemor kan falle og brekke lårhalsen selv om det ikke er i budsjettet, og at det kan være lurt å strø glattisen før noen flere faller. Et samfunn som brøyter veiene når snøen faller tidlig i november, og ikke må vente til budsjettet sier at brøytingen kan starte. Vi vet jo hvor vi bor.

Budsjettene har i altfor mange år vært så trange at vedlikehold har blitt nedprioritert, over hele fjøla. Veier, kraftlinjer, jernbanelinjer, og ikke minst offentlige bygninger over hele landet, alt har forfalt fordi det ikke har vært penger nok i budsjettene til godt nok vedlikehold. For vedlikehold gir ikke umiddelbar profitt. For i budsjettene er vedlikehold en utgift. Kanskje burde man heller budsjettere slik at manglende vedlikehold føres som kostnad? For den kostnaden kommer en dag. Og å utsette vedlikeholdet fører gjerne til enda større kostnader.

Grunnleggende infrastruktur skal ikke styres etter markedsprinsipp

I et velfungerende samfunn styres grunnleggende infrastruktur etter behov.

I et velfungerende samfunn tar staten ansvar for at veiene blir vedlikeholdt både sommer og vinter, at toglinjene vedlikeholdes så togene går når de skal, at telefonlinjene vedlikeholdes slik at Ola kan bo hjemme med trygghetsalarm, og at bonden får varslet om ulykken på gården – selv når stormen har tatt strømmen.

I et velfungerende samfunn kan Judith bo hjemme så lenge hun selv vil, i trygghet om at det er plass for henne på sykehjemmet når hun trenger det. I et velfungerende samfunn trenger ikke Kari sjekke strømprisene før hun vurderer om hun kan ta seg råd til å sette på vaskemaskinen. I et velfungerende samfunn har menneskene som bor der tilgang til øyeblikkelig hjelp innenfor rimelig kort avstand, og er trygge på at det er plass til de på sykehus i nærområdet.

Hva slags samfunn vil DU leve i?