Herold

Nå må vi ta debatten.

De siste dagene har verdenspolitikken fått en brutal påminnelse om at folkeretten ikke håndhever seg selv. Når USA gjennomfører en militær operasjon som ender med at Venezuelas president Nicolás Maduro blir tatt til USA for å møte straffesaker, og jurister samtidig spør om dette i det hele tatt er lovlig, er det ikke bare Latin-Amerika som rystes.

Samtidig sier Danmarks statsminister rett ut at Donald Trump er alvorlig når han snakker om å ta over Grønland. Norges utenriksminister advarer om at om USA skulle forsøke å ta Grønland, så bryter det med folkeretten – og i praksis også med selve ideen om NATO. En slik operasjon vil splitte både NATO og Europa.

Legg dette oppå Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, og Europa står i et sikkerhetspolitisk veiskille, men fortsatt er det merkelig stille i de politiske gangene om Norges forhold til EU.

Smartembed for https://www.h-a.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=73218

Vi står i helt grunnleggende endringer i verdenssituasjonen. Spørsmålet blir jo da hvor lenge skal Norge late som om EU er et tema vi kan skyve foran oss fordi det er politisk behagelig?

Vi har allerede erfart hva det betyr å stå utenfor når krisene treffer. Under pandemien var tilgang på vaksiner og medisinsk utstyr ikke bare et helsepolitisk spørsmål, men et spørsmål om internasjonale avtaler, innkjøpsmakt og hvem som sitter ved bordet når beslutninger tas.

Og nå ser vi handelspolitikken stramme seg til igjen. Når USA varsler og justerer nye tollsatser, rammer det ikke bare EU. Det rammer norske eksportører og verdikjeder vi er en del av i sjømat, industri og teknologi. NHO har også pekt på hvordan avtaler og mottiltak mellom EU og USA kan få direkte konsekvenser for norske bedrifter, selv om Norge ikke er part ved bordet.

Norge er tett knyttet til Europa gjennom EØS og Schengen, og vi blir påvirket av beslutninger som tas i EU, men vi har ikke stemmerett når de tas. I rolige tider er det lett å leve med. I urolige tider kan det bli en strategisk svakhet.

For i dag handler EU mindre om direktiver og mer om beredskap, industripolitikk og sikkerhet. Europa diskuterer hvordan kontinentet kan bli mindre avhengig av USA. Og mer i stand til å holde ut, militært og økonomisk, om USA skulle sette alt på spill.

Når Arktis igjen blir en geopolitisk brennpunkt, er Norge direkte berørt. Fra Finnmark til Svalbard, og via hele vår energiposisjon mot Europa.

Vi sier gjerne at vi har det beste av to verdener med EØS. Markedsadgang uten medlemskap. Men i en tid der Europa tvinges til å bygge mer felles forsvar, mer felles beredskap og mer felles kapasitet, må vi i det minste spørre oss om det er det bærekraftig å være permanent på utsiden?

Dette er ikke et argument for at EU automatisk er svaret på alt, men vi skylder hverandre en debatt som ikke stopper med ja eller nei.

Vi trenger en debatt om hvilke valg som faktisk finnes når stormaktene flytter grensene med våpen, med økonomisk press eller med et pennestrøk.

Hvor mye mer må verden rakne før Norge tar EU-spørsmålet ordentlig på alvor?

Alt er endret – nå trenger vi gode og raske beslutninger