Heldigvis tas ikke viktige beslutninger i kommentarfelt
Takk til Hanne Alstrup Velure for kloke og gode ord og som inspirasjon til teksten under.
Hun og jeg står på ulike politiske plattformer, men vi deler noe grunnleggende: Vi ønsker det beste for barna våre, vi har bare litt ulike veier dit. I min egen vinglete politiske fortid har jeg også vært innom Høyre, og jeg har tatt med meg mye lærdom derfra.
Jeg står også med ett bein i Norge og ett i Polen. Jeg bor her, men har familie der og feiret nyttår i Polen i år. Hver gang jeg åpner en polsk nyhetsside blir jeg minnet på hvor godt vi faktisk har det i Norge. Debatten der er ekstremt polarisert. Selv med sterk økonomisk vekst er forskjellene store, både geografisk og demografisk.
Du og jeg er uenige om mye, men vi kan fortsatt snakke sammen og finne løsninger. Det er et sunnhetstegn. Selv om jeg er republikaner i utgangspunktet ser jeg likevel ingen grunn til å bytte ut det norske konstitusjonelle monarkiet med en president. Skrekk og gru om vi skulle ende opp med en Trump‑wannabe.
Det som bekymrer meg mest, er at det ofte er de som lager mest støy som får styre ordskiftet. Heldigvis tas ikke viktige beslutninger i kommentarfelt, men det er uheldig at debatten der ofte starter med en udokumentert påstand, etterfulgt av «jeg tror at». I min egen frustrasjon har jeg lært å holde meg unna. Mark Twain sa det best: «Aldri diskuter med en idiot. Han vil dra deg ned på sitt nivå og beseire deg med erfaring.» Og ja, jeg bruker «han» med hensikt. Det er som regel godt voksne menn som roper høyest.
Når det gjelder essensen i Velures innlegg, er jeg enig i at vi har utfordringer knyttet til innvandring, kriminalitet, velferd og sikkerhet. Kanskje er det her vi skiller lag: Jeg skulle ønske vi i større grad så mennesker som en ressurs. Altfor ofte reduseres debatten til «hva koster ditt», «hva koster datt», og vi glemmer hva mennesker faktisk kan bidra med. Mozzie Marvatis tekst i Aftenposten om moren hans, er et godt eksempel: En uføretrygdet kvinne som har fostret seks høyt utdannede barn. Det er slik verdiskaping som aldri fanges av et budsjett. Det er disse ressursene vi må løfte frem.
Samtidig skal vi være ærlige om utfordringene. Ja, vi må tørre å snakke direkte. Men mennesker er en ressurs. Punktum. Et land kan ikke styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Derfor kan Øystein Stray Spetalen skrike så mye han vil. Han ville aldri lykkes særlig godt som kommunestyrerepresentant.
Vi kan fortsatt være ærlige. Vi kan fortsatt være uenige. Vi kan til og med være litt konfliktsky. Men jeg lever i håpet om at vi finner gode løsninger uten å slippe til brøleapene i kommentarfeltene, de som alltid starter med «oss og alle de andre».