Herold

Det er god grunn til å rose politikerne i Gjøvik, Vestre Toten og Østre Toten for at de velger å ta beslutninger på fakta og ikke på følelser. At de forsøker å se fremover og ikke bakover. Det blir spennende å se om de kan komme frem til en intensjonsavtale med nok fakta til å ta kloke valg.

Det er mange temaer og forhold som må avklares. Mange sider å belyse, og ikke minst må de bli enige om å vektlegge de viktigste sakene som er av betydning for innbyggerne i de tre kommunene.

Ingen lett oppgave, og politikerne trenger vår støtte og oppmerksomhet. Og i alle fall må de ikke bli fristet til å ta lette snarveier eller overlate svar til dem som helst bare vil ha det slik det alltid har vært. For uansett hva vi måtte tenke, er det i alle fall en ting som er sikkert: Fremtiden blir ikke lik fortiden. Politikere og vi andre må innse at mange forhold forandrer seg, og vi må være klare for å møte fremtiden.

Mange saker er allerede belyst. At forholdene for Den norske kirke ved en sammenslutning ikke har vært noe brennbart tema så langt, er vel ganske naturlig. Men kirken er en stor og viktig aktør i de tre kommuner, og et stort flertall av disse innbyggere er medlem av Den norske kirke. Er en sammenslåing av kommunene en trussel, eller i det minste utfordrende for kirken?

Kirken er organisert med soknet (menigheten) som grunnenhet og styres av menighetsrådene. Det er sju slike i Gjøvik, fem i Østre Toten og tre i Vestre Toten. Det vil det ikke bli noen forandring på. I hver av kommunene er det et kirkelig fellesråd med representanter for alle menighetsrådene. De har ansvar for kirkebyggene, eiendommene, gravplassene og har personalansvar for alle kirkelige ansatte bortsett fra prestene. En kirkeverge leder virksomheten. Skulle det bli en kommune av de tre, vil det også bety at det blir felles fellesråd for de tre kommunene med en kirkeverge som daglig leder.

Prestene i de tre kommunene er ansatt av biskopen med Toten prosti som tjenestedistrikt og et av soknene som tjenestested. Prosti-inndelingen er mange hundre år gammel. De tre aktuelle kommuner utgjør Toten prosti. Så litt humoristisk kunne vel prestene ved en sammenslåing si: velkommen etter! La det også være sagt at de tre kirkevergene i disse kommunene har et utbredt samarbeid og faste møter med prosten. Mye vil derfor være «kjent terreng» for kirken.

Jeg ser at Telemarkforskning har gjort en sammenligning av administrative kostnader i våre tre kommuner og Tønsberg kommune, begge med cirka 60.000 innbyggere. De tre kommuner bruker til sammen om lag 45 millioner mer per år enn det Tønsberg gjør. Bare det kan for noen være et godt argument for endring.

Den norske kirke har trolig lite å hente økonomisk på en sammenslåing. Riktig nok vil to kirkeverger bli overflødige, men det vil nok på den annen side bli behov for noe mer administrativ hjelp og kompetanse i en større organisasjon.

Det viktigste for Den norske kirke i Toten prosti vil være å styrke kompetanse og kvalitet på de tjenester man skal yte til medlemmer og alle innbyggerne. Prestene har i mange år hatt glede og nytte av et stort fellesskap med mulighet for kompetansedeling og utvikling. At musikere, kateketer, diakoner, kirketjenere og administrativt personell vil ha stor glede og nytte av et større fellesskap, flere medarbeider i samme fag, er åpenbart. Slik jeg vil anta er tilfelle for flere etats-ansatte i de tre kommuner. En felles landbruksavdeling i stedet for tre, vil jeg anta vil være inspirerende og nyttig for ansatte og til glede for alle dem som er avhengig av deres tjenester.

Nasjonalt er det i forbindelse med tidligere sammenslåinger av kommuner laget ferdige handlingsplaner for hva som må skje i den kirkelige struktur, så kirken er forberedt om det skulle bli aktuelt å slå sammen de tre kommunene i Toten prosti.