Herold

Som ordfører i Kvænangen står jeg midt i den virkeligheten som nå rammer kommuner over hele landet. En virkelighet der vi forsøker å utvikle lokalsamfunnene våre, samtidig som finansieringen av helt grunnleggende tjenester til innbyggerne forsvinner.

Dette skjer ikke bare i små bygder – det skjer og i byer og regionsentre. Det er resultatet av en kommunesektor som over tid er blitt systematisk underfinansiert.

I Nationen peker leder av kommunalkomiteen, Hanne Stenvaag, på det mange lokalpolitikere lenge har advart mot: Kommunene er underfinansiert! Vi får stadig flere oppgaver, flere krav og høyere forventninger – uten at finansieringen følger med. I Arendal løftet NRK, gjennom varaordfører Inger Brokka de Ruiters dekning av kommuneopprøret, fram det samme budskapet fra kommunepolitikere over hele landet: Nå er det ikke mer å hente gjennom effektivisering alene. Velferden råtner på rot!

Når kommuner må kutte i tjenester, redusere åpningstider, legge ned tilbud eller øke egenbetaling, er det ikke bare velferd som bygges ned. Det er lokalsamfunn, beredskap, næringsgrunnlag – og menneskers liv. Dette er særlig uheldig i en tid der Norge står overfor økte krav til tilstedeværelse, trygghet og beredskap. Skal vi styrke beredskapen i landet, må vi også sikre levende lokalsamfunn – ikke bygge dem ned. Dette gjelder spesielt i nord.

Kvænangen er et godt sted å leve. Fellesskapet mellom mennesker – og mellom menneske og natur – har gjort kommunen vår til et sted folk trives og vil investere i. Det ser vi tydelig i dag: Særlig mange unge ønsker å leve det gode livet på landet, bygge liv og virke her og gi barna sine en trygg og meningsfull oppvekst. Men dette forutsetter tjenester og infrastruktur som gjør det mulig å bo og leve her over tid.

Kvænangen er ikke et hvilket som helst lokalsamfunn. Vi er en kommune som over tid har båret tunge konsekvenser av nasjonal politikk rettet mot samer og kvener. En hard fornorskningspolitikk har satt dype spor i språk, kultur og økonomi. Underveis ble hele samfunnet vårt brent ned under andre verdenskrig. Alt måtte bygges opp på nytt.

Det arbeidet gjorde innbyggerne i fellesskap – med lånte midler og to tomme hender. Det fellesskapet har båret framtidstrua i Kvænangen gjennom medgang og motgang, ofte på tross av nasjonal politikk, og det bærer oss fortsatt. Men fellesskap alene kan ikke kompensere for et finansieringssystem som systematisk svikter.

I dag har Kvænangen fortsatt et visst handlingsrom, blant annet som følge av ekstrainntekter fra kraft og oppdrett. Samtidig har også dette hatt en pris – i form av naturinngrep, belastning på andre næringer og krevende avveininger som ikke kan måles i kroner og øre. Disse inntektene er heller ingen løsning på et grunnleggende strukturelt problem i kommuneøkonomien.

Kvænangen er inngangsporten til Finnmark og en del av den felles Innsatssona for Nord-Troms og Finnmark. Likevel mottar vi bare om lag halvparten av innbyggertilskuddet som våre nabokommuner i Finnmark får. Det finnes ingen rasjonell begrunnelse for dette. Vi har minst like store utfordringer innen demografi, klima, topografi og når det gjelder avstander – og ofte større.

Vi har mellom 400 og 500 innbyggere knyttet til reindrifta som bor i Kvænangen deler av året. De er en viktig del av vår identitet med samhandling og familiære bånds som strekker seg over generasjoner og århundrer. Det beriker lokalsamfunnet vårt sosialt, kulturelt og økonomisk – gjennom matproduksjon, aktivitet og bruk av lokalt næringsliv. familiene har og krav på likeverdige tjenester. Staten kompenserer ikke kommunen for disse utgiftene, men vi forsøker likevel – etter beste evne – å levere de tjenestene reindriftsfamiliene våre bosatt i nabokommunen både fortjener og har krav på i Kvænangen.

For oss er det ikke et alternativ å trekke oss tilbake samtidig som innbyggere og næringsliv satser. Vi skal være tilstede og støtte opp rundt næringsliv og folk etter beste evne. Derfor har vi i Kvænangen valgt å bruke det lille handlingsrommet vi fortsatt har til å ta ansvar. Vi går nå inn i en full gjennomgang av kommunens økonomi, struktur, styringssystemer og arbeidstidsordninger. Målet er ikke å spare for sparingens skyld, men å finne løsninger som gjør at vi kan rekruttere og beholde ansatte, og samtidig skape et økonomisk handlingsrom som gjør oss i stand til å være en aktiv aktør i samfunnsutviklingen – sammen med innbyggere, frivillighet og næringsliv.

Vi gjør dette for å sikre utvikling og varige løsninger for vintervedlikehold, veglys, skoler, barnehager, sykehjem og infrastruktur – grunnleggende forutsetninger for at folk skal kunne bo, leve og arbeide i Kvænangen. For at flere skal kunne velge det gode livet her, og bidra videre til den beredskapen og verdiskapingen Kvænangen allerede gir til fellesskapet og landet.

Vi samarbeider tett med nabokommuner, fylkeskommune og stat der det er mulig. Vi samarbeider med innbyggere, frivillighet og næringsliv. Men samarbeid koster også, og det finnes grenser for hva samarbeid og effektivisering kan løse når grunnfinansieringen ikke er tilstrekkelig.

Vi forventer nå at regjering og Storting setter en fot ned på landjorda og tar et større ansvar for den virkeligheten folk faktisk lever i. Kommuneopprøret er ikke et rop om særbehandling. Det er et varsko.

Når kommunene underfinansieres, bygges samfunnet ned.

Vi gjør vår del av jobben i Kvænangen. Nå er det på tide at staten gjør sin.