Trygghet bygges ikke med slagord
Vi går inn i 2026 i en verden preget av uro, krig og maktforskyvning. Nettopp derfor burde norsk politikk preges av klarhet, ansvar og retning. I stedet ser vi noe annet: ansvar skyves frem og tilbake, problemer avledes, og nødvendige prioriteringer uteblir.
Den første politiske duellen i Politisk kvarter i 2026 bekreftet dette inntrykket. Statsministeren snakket om trygghet, mens opposisjonen snakket om kriminalitet og innvandring. Men begge parter unngikk det mest grunnleggende spørsmålet:
Hvem tar ansvar for at samfunnets bærebjelker svekkes – her hjemme?
Urolig verden krever sterkere Norge, ikke svakere kommuner
Vi lever i en tid der sikkerhetspolitikk ikke lenger bare handler om forsvar og allianser, men om beredskap i hverdagen. Et samfunn er ikke trygt hvis politiet mangler folk, hvis helse- og omsorgstjenester er presset til bristepunktet, eller hvis kommuneøkonomien ikke bærer.
Likevel er det nettopp her vi ser svikten. Over 1000 politifolk har forlatt etaten de siste årene. Ikke fordi de mangler vilje, men fordi lønn, arbeidsvilkår og belastning gjør yrket uholdbart for mange. Dette er ikke et ideologisk spørsmål. Det er et styringsproblem.
Når politikere svarer med tallkrig, målsetninger eller historiske sammenligninger, men unnlater å løse årsaken til frafallet, er det ikke trygghet de leverer – det er utsettelse.
Ahmed Aadan Warsame, bio
Når innvandring brukes som avledning
Det mest urovekkende i den politiske debatten er ikke uenighet, men avledningen. Reelle problemer i eldreomsorg, helse, beredskap og kommuneøkonomi skyves til side, mens innvandring gjøres til hovedforklaring på alt som ikke fungerer.
Det er både intellektuelt lettvint og politisk uansvarlig.
Norsk samfunn bæres i dag i stor grad av mennesker med innvandrerbakgrunn – i helsevesenet, i omsorgen, i transport, i renhold, i forsvaret, i politiet.
Å late som om samfunnets utfordringer kan reduseres til dem og oss, er ikke politikk. Det er retorikk uten løsning.
Kopiert politikk er ikke styring
Når norske partier ukritisk kopierer nabolands retorikk, uten å ta hensyn til norske forhold, svikter de sitt eget ansvar. Danmark er ikke Norge. Norge har en annen geografi, annen kommunestruktur og andre forutsetninger.
Politikk handler ikke om å rope høyest eller peke lengst bort. Det handler om å ta ansvar der man faktisk styrer.
Et samfunn tåler uenighet – men ikke ansvarsfraskrivelse
Norge har lange tradisjoner for politisk uenighet uten fiendebilder. Det er en styrke. Men denne styrken forutsetter at politiske ledere erkjenner realitetene og prioriterer det som faktisk skaper trygghet:
- robuste kommuner
- et politi folk blir i
- en helse- og omsorgssektor som holder
- sosial utjevning, ikke økende fattigdom
Når disse fundamentene svekkes, hjelper det lite å snakke om trygghet. Da blir ord hulere for hvert år.
Et nytt år – med et klart valg
2026 kan bli året der politikerne fortsetter å skyve ansvar – eller året der de tar det. Det er et valg. Ikke bare for partiene, men for oss som samfunn.
Trygghet bygges ikke med slagord. Den bygges med prioriteringer, ærlighet og ansvar.
Godt nytt år til alle lesere. Må 2026 bli et fredelig år – og et år der ansvar igjen betyr noe.