Herold

Nord-Norge beskrives stadig oftere som en landsdel i oppløsning. I en nylig lederartikkel hevder Skjalg Fjellheim at mistillit, rivalisering og skittkasting har overtatt for fellesskap og solidaritet. Det er en dyster diagnose, og det er mye gjenkjennelig i beskrivelsen.

I dag samles rundt 450 nordnorske samfunnsaktører på konferansen Nord i sør i Oslo. Her møtes ordførere, stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer, næringsliv og ledere fra forvaltning og organisasjonsliv. Når så mange samles på tvers av fylker og interesser, handler det ikke om fine ord eller store erklæringer. Det handler om å snakke sammen, forstå hverandre bedre og finne løsninger som er gode for hele Nord-Norge.

Likevel er det riktig at Nord-Norge i mange år har vært dypt splittet i én helt avgjørende sak: helsepolitikken.

Når helsa blir kamp mellom steder

Skillelinjene i nord ble ikke først og fremst skapt av partipolitikk. De vokste fram gjennom måten sykehusstruktur, funksjonsdeling og akuttberedskap ble diskutert, besluttet og formidlet på.

Sykehusdebattene de siste tiårene har hatt et tydelig mønster. For å styrke ett miljø, har andre blitt framstilt som overflødige, uansvarlige eller direkte farlige. Tromsø mot Bodø. Tromsø mot Narvik. Tromsø mot Lofoten. Avansert medisin ett sted, avvikling et annet.

Forsøkene på å legge ned sykehusene i Narvik og Lofoten ble for mange et startskudd på en ny tid. En tid der fellesskap ble erstattet av mistenksomhet, og der helsepolitikk i økende grad ble et spørsmål om geografi og makt.

PCI – når minutter avgjør

PCI-saken viser dette tydelig.

Nordland har i mange år ønsket å tilby PCI-behandling i Bodø. Ikke av prestisje, men fordi dette er behandling som redder liv, og hvor minutter kan være forskjellen på liv og død. Likevel har Tromsø-miljøet arbeidet hardt for at døgnkontinuerlig PCI kun skal være i Tromsø, og for at Bodø i beste fall skal ha et begrenset dagtilbud, underlagt Tromsø både faglig og organisatorisk.

Dette er ikke en konflikt mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Det er heller ikke et spørsmål om høyre eller venstre. Det handler om manglende evne til å se hverandre i helsepolitikken, og om frykten for å miste posisjon, funksjoner og innflytelse.

Når slike saker blir framstilt som trusler, kuppforsøk eller illojalitet mot landsdelen, er det sjelden pasientene som står i sentrum. Det er makt.

Mediene som mer enn tilskuere

Også mediene må tåle et kritisk blikk.

Nordnorske redaksjoner har ikke bare beskrevet konfliktene i helsepolitikken. De har ofte bidratt til å forsterke dem gjennom språk, vinklinger og gjentatte fortellinger om vinnere og tapere.

Kommentarartikler som omtaler nabobyen eller nabofylket som desperate, kuppmakere eller en trussel mot landsdelen, bygger ikke tillit. De gjør frontene hardere. Når redaktører i dag beskriver et høyt konfliktnivå i Nord-Norge, er det rimelig å spørre hvilken rolle kommentarjournalistikken selv har spilt i å normalisere konflikt.

Dette handler ikke om enkeltpersoner. Det handler om en kultur der helsepolitikk altfor ofte er blitt behandlet som et spill der noen må tape for at andre skal vinne.

En ny tid er mulig

Derfor er det viktig å si dette tydelig: Jo – Nord står samlet.

Ikke fordi vi er enige om alt. Ikke fordi uenighetene er borte. Men fordi stadig flere har forstått at vi taper mer på å skyte hverandre ned enn på å bygge hverandre opp.

Vi trenger sterke fagmiljøer i Tromsø.

Vi trenger robuste sykehus i Bodø.

Vi trenger trygg beredskap i Narvik, Lofoten, Finnmark og i hele landsdelen.

Dette er ikke motsetninger. Det er forutsetninger.

Nord-Norge har alt å vinne på å løfte blikket fra postnummer og posisjonskamp, og tilbake til det som faktisk betyr noe: pasientene, innbyggerne og framtida i nord.

Det krever ansvar av politikere.

Det krever raushet mellom regioner.

Og det krever at mediene tar sin del av ansvaret for å dempe konflikter, ikke fyre dem opp.

Vi har brukt nok tid på å stå mot hverandre.

Nå er tiden inne for å stå sammen.