Herold

USA sier de kanskje ikke kommer hvis Russland lar krigen spre seg. Mange vil nok oppfatte dette som en av mange nyheter om den spente situasjonen verden befinner seg i, og lar det bli med det.Men stopper vi litt opp og tenker på hva dette bety for oss i Finnmark og resten av Norge, så er det en alvorlig påminnelse om hvor utsatt vi er – hvis det verste skulle skje.

Vi har levd med Russland som nabo i generasjoner. I et historisk perspektiv finner mange en trygghet i at Norge og Russland aldri har vært t i krig mot hverandre. Jeg tror forklaringen er forankret i en politisk strategi som Norge har fulgt siden etterkrigstiden: en balanse mellom avskrekking og beroligelse.Men fordi USA i sin nye sikkerhetsstrategi sterkt antyder at de vil trekke seg tilbake fra rollen som Europas sikkerhets garantist, blir denne strategien utfordret. Alvoret blir enda tydeligere når statsminister Støre i sin nyårstale sier at Norge også kan bli rammet av krig. En konsekvens er at norske myndigheter nå informerer oss om at det må utarbeides nye evakueringsplaner for Finnmark. Beredskapsplaner er ikke noe nytt, men når ordet evakueringsplaner dukker opp blir det straks mer alvor. Ordet frykt får større og større plass i manges hverdag.

Krigen i Ukraina og endringene i den geopolitiske situasjonen, handler ikke bare om oss i nord. Det handler om Europa som vi er en del av. Om et kontinent som i flere tiår har lent seg på USA – men som nå i større grad må ta ansvar for egen sikkerhet. Det handler om EU som i stadig større grad tar ansvar for forsvaret av Europa. Og det handler om Norge, som står på utsiden og banker på når det passer oss, men som ikke helt tør å gå inn døra.

Den nye sikkerhetshverdagen tvinger fram et spørsmål vi lenge har unngått: Kan Norge fortsette å stå utenfor EU? Det er ikke et spørsmål om symbolikk. Det er et spørsmål om trygghet. Om hvem vi står sammen med om krigen kommer. Da hjelper det lite om vi har EØS-avtale eller reservasjonsrett.

EU har forstått at de må ta ansvar for egen sikkerhet. EU bygger strukturer, samarbeid og kapasiteter som tidligere var overlatt til USA og NATO. Mens dette skjer, står Norge på utsiden og håper at NATO alene skal være nok. Men hva skjer når NATO ikke lenger er det NATO vi har basert vår sikkerhet på? Når USA ikke lenger er den garantisten vi har tatt for gitt siden 1948? Hva med tryggheten som er forankret i NATO’s Artikkel 5 – «Alle for en – en for alle» i et NATO uten et USA i ryggen?

Kanskje er det på tide at Norge slutter å stå med lua i hånda og håpe at andre tar ansvaret. Kanskje er det på tide å spørre om vi faktisk hører hjemme i det europeiske fellesskapet – ikke bare økonomisk, men sikkerhetspolitisk. Kanskje er det på tide å innse at vi ikke kan stå alene når USA trekker seg unna, samtidig som Europa og EU styrker forsvars- og sikkerhetssamarbeidet.

For oss i Finnmark er dette ikke en teoretisk debatt. Det er vår hverdag. Arbeidet med å lage nye evakueringsplaner handler om oss. Det er våre liv som står nærmest grensa. Og det er vi som vil merke det først, om vår nabo i øst bokstavelig talt går over grensa.

For å stå av stormen må vi stå sammen med resten av Europa og EU. Da er vi sterkest.

Kåre Simensen, samfunnsengasjert, Alta