Herold

Tromsøs vekst de siste 50 årene skyldes i stor grad at byen har vært flinkest i klassen til å holde seg inne med makta i Oslo.

Tirsdag møttes Nord-Norges viktigste beslutningstakere for å diskutere landsdelens framtid. Det skjedde, jeg hadde nær sagt selvfølgelig, i Oslo. NHO-konferansen «Nord i Sør» har utviklet seg til et av de mest sentrale møtestedene for næringsliv, politikere, byråkrater og andre aktører fra nord.

For åpenhetens skyld kan det røpes at jeg i fjor var moderator for en av konferansens debatter. Jeg sa ja fordi dette faktisk er en viktig konferanse for Nord-Norge. Det vil også årets bli og det er for så vidt greit at den er i Oslo. Det er her den nasjonale makta sitter, og den styrer fremdeles mye av det som skjer i Nord-Norge.

Hva skulle vi gjort uten havet?

Samtidig er det noe talende over at det for de fleste nordnorske deltakerne er både lettere og billigere å komme seg til Oslo enn til nesten alle andre steder i Nord-Norge. Sist jeg var i Tromsø gikk den raskeste og billigste returen til Bodø via Oslo. Og da er jeg ikke i nærheten av hvor dyrt og tungt det er å komme seg fra Hammerfest til Narvik, fra Brønnøysund til Alta.

Det er langt dette landet og det meste er nord, fastslo dikteren Rolf Jacobsen alt i 1985. Dette var i en tid da begeistringen for Nord-Norge var på topp. Bodø/Glimts cupseier ti år før, visebølgen, Arthur Arntzen og hans Oluf; folk i nord var i ferd med å kaste av seg sin mindreverdighetsfølelse og stå fram som stolt nordlending.

Når man i dag hevder at den nordnorske identiteten forvitrer og at vi er blitt mer opptatt av å baktale hverandre enn å samarbeide glemmer man at den felles identiteten samholdet ikke er noe naturgitt. Det er tvert om et relativt nytt fenomen, formet av spesifikke historiske betingelser.

Elendig distriktspolitikk – elendig eldrepolitikk

Selve begrepet Nord-Norge ble skapt i Oslo på slutten av 1800-tallet, av utflyttede nordlendinger. Det var et strategisk grep for å samle den nordligste landsdelen bak en felles identitet, for slik lettere å kunne slåss for felles interesser. Fullt gjennomslag fikk ikke begrepet før etter Andre verdenskrig.

Det skjedde blant annet gjennom den såkalte Nord-Norgeplanen, et statlig program for å fremme industriutvikling som del av gjenoppbyggingen av Nord-Norge etter krigen. I 1966 kom så Ottar Brox med boka «Hva skjer i Nord-Norge», en analyse av Nord-Norgeplanen og dens innvirkning på Nord-Norge.

Sammen styrket dette utvilsomt både nordnorsk identitet og følelsen av interessefellesskap. Det kanskje viktigste resultatet av det var etableringen av et universitet i Tromsø i 1972. Ideen om et nordnorsk universitet ble lansert alt i 1918, og når det endelig kom var det resultat av press fra et samlet Nord-Norge, en landsdel som ikke lenger fant seg i å bli oversett.

Sørnorske lag må få slippe ydmykelsen

Etableringen av et eget universitet var ekstremt viktig for utviklingen av Nord-Norge, og byggingen av nordnorsk identitet. Men at det kom i 1972 og ikke 1918 er ingen tilfeldighet. Det skyldes spesifikke historiske forutsetninger. At universitet havnet i Tromsø var derimot ikke gitt. Det sto mellom dem og Narvik.

Tromsø-historiker Asbjørn Jaklin skriver spennende om denne gamle nordnorske bykampen i Fremover i 2015: «Det meste har handlet om å gjøre seg lekker for staten og den suveren vinneren er Tromsø». Nok et bevis på at indre strid i Nord-Norge slett ikke er noe nytt, slik enkelte nå hevder.

Enda mer interessant er Jaklins påpekning av at Tromsøs vekst de siste 50 årene i stor grad skyldes at byen har vært flinkest i klassen til å holde seg inne med makta i Oslo. Det handler om statlig satsing i periferien, skriver Jaklin, og den skifter ikke hver fjortende dag. «Når staten skeptisk kikker nordover, spør den seg selv: Er det noe å bygge på der oppe blant tobakkspyttende fiskere»?

Følg pengene nordover!

Dette har endret seg de siste årene. Tromsø har langt på vei mistet sin posisjon som nordnorsk hegemon og det svir for byens eliter. Bodø fikk for eksempel sitt eget universitet og det satte ifølge Jaklin Tromsø i en knipe. De kunne ikke argumentere mot Bodø slik Oslo hadde argumenterte mot et universitet i Troms. Det ville bli «en boomerang midt i panna».

Det hindrer ikke professor Kjell Arne Røvik ved UiT i å framheve nettopp universitetet i Bodø som det fremste bevis på at byene i Nord-Norge nå er mer opptatt av å slåss internt enn å jobbe sammen for Nord-Norge. Til NRK sa han i 2011 dette om universitetet i Bodø: «Det var ingen landsdelssak, og hadde det blitt det så er det ikke sikkert det hadde stått et universitet i Nordland i dag».

Her slipper Røvik katta ut av sekken: Å stå sammen for Nord-Norge er synonymt med å stå sammen for Tromsø. Samtidig som Tromsø, slik Asbjørn Jaklin påpeker, har vært flinke til å smiske for makta i Oslo for å sikre seg at statlige midler havnet der og ikke i andre nordnorske byer.

Høyere utdanning: Fra problem til løsning?

Når nyfrelst finnmarking Skjalg Fjellheim (lykke til med det) denne uken igjen klager over at Nord-Norge forvitrer ikke makter å stå sammen er det som et ekko av Røvik, til og med med samme formuleringer: «Kan Nord-Norge rett og slett forsvinne? Da mener jeg ikke som et sunket Atlantis».

Litt som i resten av verden er Nord-Norge i ferd med å bli multipolart. Organisasjonen for de seks største kommunene i landsdelen, O6, jobber aktivt for å forene Nord-Norge og samordne nordnorske krav. De la i høst fram en samordnet strategi for å hindre at opptrappingen av Forsvaret i Nord-Norge blir en intern lokaliseringskamp. De har også hatt felles innspill til Helse Nord.

50 år siden Nord-Norge ble voksent

Vi lever i en tid der algoritmene bryter ned våre felles identiteter, inkludert den nordnorske. Dermed er det i dag mye mer relevant å snakke om felles nordnorske interesse enn én felles identitet. Og da interesser som er felles for hele landsdelen, ikke bare en by. Så får Tromsø leve med at også andre steder i Nord-Norge nå kan dra på konferanse i Oslo og gjøre seg lekre for makta der.