Når USA tar seg til rette – hvorfor skal ikke andre gjøre det samme?
Vi er vitne til en gradvis svekkelse av det som ofte omtales som den regelbaserte verdensorden.
Når USA tar seg til rette internasjonalt, bruker politisk og økonomisk tvang, og bidrar til å overstyre andre staters politiske prosesser, slik vi har sett i Venezuela, er det vanskelig å omtale dette som enkeltstående unntak. Over tid skaper slike handlinger presedens.
Når en valgt politisk ledelse presses ut gjennom sanksjoner, internasjonalt press og utenlandsk innblanding, uansett hvilke begrunnelser som brukes, sendes et tydelig signal: Staters suverenitet er ikke absolutt. Den er betinget. Den gjelder først og fremst for dem som innordner seg stormaktenes interesser.
Samme metoder
Det reiser et ubehagelig, men nødvendig spørsmål. Hvis USA kan handle på denne måten, hvorfor skulle ikke Russland eller Kina gjøre det samme? Tankene går naturlig til Ukraina og Taiwan. På hvilket moralsk eller juridisk grunnlag kan Vesten fordømme andre stormakter dersom metodene i praksis er like, men målene forskjellige?
Dette er ikke bare en teoretisk problemstilling. I 2017, under et møte jeg hadde med Taiwans daværende president Tsai Ing-wen, uttrykte hun bekymring for en verden der stormakter igjen begynner å drive politisk byttehandel. Ikke gjennom åpne avtaler, men gjennom handling, unnlatelse og stillhet. Små land, advarte hun, risikerer å bli brikker i et spill de ikke kontrollerer.
Grønland
Når USA handler som det gjør i Latin-Amerika, og Kina først forholder seg stille før det kommer en sen og dempet protest, er det legitimt å stille spørsmål. Ikke fordi det finnes bevis for skjulte avtaler, men fordi stormaktspolitikk sjelden utøves åpent. Også taushet kan være et uttrykk for prioriteringer.
I denne sammenhengen er det også grunn til å rette blikket mot Grønland. Øyas strategiske betydning i Arktis har økt kraftig, både militært og ressursmessig. Når stormakter i økende grad definerer sine sikkerhetsinteresser utenfor folkerettens rammer, finnes det ingen garanti for at små stater og territorier fullt ut blir hørt.
Makt mot makt
Dette bør bekymre alle som fortsatt mener at internasjonal politikk bør styres av lover og ikke av makt. Prinsipper mister verdi hvis de praktiseres selektivt. Man kan ikke applaudere maktbruk når den utføres av én aktør og fordømme den når den utføres av en annen.
Kjernen er enkel: Enten gjelder folkeretten for alle, eller så gjelder den for ingen. Hvis politisk byttehandel igjen blir normalen i internasjonal politikk, må vi også være ærlige om konsekvensene. Da er det ikke lenger rett som står mot makt, men makt mot makt