Herold

Det er rørende å oppleve det store engasjementet for å trygge og bevare faglig sterke og nasjonalt anerkjente rehabiliteringstilbud. Tilbud som har avgjørende betydning for livene til mange pasientgrupper både i Midt-Norge og landet for øvrig.

La det ikke være tvil om hva som skjer: Paradoksalt nok har Helse Midt-Norge vurdert det som hensiktsmessig å avvikle velfungerende spesialiserte rehabiliteringstjenester, som pasientene i regionen etterspør, og som de selv har vurdert til å være blant de beste kvalitetsmessig – ofte rangert helt øverst! Det er smått utrolig. Vi ansatte har til nå lagt all vår energi i å levere gode og omsorgsfulle rehabiliteringstjenester, men nå er det nødvendig å ta bladet fra munnen og si klart ifra.

Riksrevisjonen har nylig fastslått at rehabiliteringstilbudet i Norge er kritikkverdig, utilstrekkelig, lite koordinert og med for lav kapasitet. Regjeringen har varslet en nasjonal handlingsplan for å sikre likeverdig og kunnskapsbasert rehabilitering. Som fagfolk vet vi at det tar tid å utvikle kunnskapsbaserte rehabiliteringstjenester. De fleste kommuner har ikke de ressursene tilgjengelig for den kompetansen og kapasiteten som kreves for å kunne gi spesialisert tverrfaglig rehabilitering. Vi skal ikke langt tilbake i tid før alle ordførere i regionen protesterte kraftig mot nedleggelse av spesialisert rehabilitering. Den nye tildelingen innebærer kraftig reduksjon i rammene, kortere opphold og mindre tid per pasient, og flere fagmiljøer mister grunnlaget for drift. Dette svekker muligheten til å nå nasjonale mål om styrking, kvalitet og tverrfaglighet.

Som ansatte opplever vi den svært lange anbudsprosessen i Helse Midt-Norge som både uryddig og uforutsigbar. Prosessen oppleves konstruert for å presse kostnader. Underveis ble institusjonene bedt om å oppgi pris for et fullt rehabiliteringsforløp uten at lengden ble definert. Uten en felles definisjon av lengden på rehabiliteringsforløp blir prisene uforståelige og umulige å sammenligne på en rettferdig måte. Dette er svært kritikkverdig. En slik utforming av anbudskonkurransen vil favoriserer kortere forløpsmodeller hvor man blir presset til å kutte i innhold og det kan gå på bekostning av kvaliteten på tverrfaglige og spesialiserte tjenester.

Riksrevisjonen slår fast at mangelen på systematiske data og kunnskapsgrunnlag gjør det vanskelig å utvikle rehabiliteringstjenestene. Anbudsdokumentene vektlegger beskrivelse av forskning og kliniske retningslinjer, hvor effektmåling er et vurderingskriterium. Den mest solide måten å dokumentere effekt på er gjennom forskningsstudier. Når Helse Midt-Norge offentlig sier at forskningsbasert evaluering tillegges «ingen betydning» for kunnskapsbasert praksis hos rehabiliteringsinstitusjoner, er det svært urovekkende.

Unicare har, som godkjent forskningsorganisasjon, de siste 5–6 årene satset tungt på forskning: over hundre vitenskapelige publikasjoner, et unikt rehabiliteringsregister med mer enn 50 000 pasienter, og samarbeid brukerorganisasjoner og med ledende fagmiljøer nasjonalt og internasjonalt. Dette er bidrag som styrker faggrunnlaget i rehabilitering. Flere tusen pasienter i Midt-Norge har samtykket til forskning på nye, kortere og mer digitale pasientforløp. Denne forskningen vil gi feltet ny kunnskap som kan brukes til å videreutvikle pasientforløpene, gi svar på effekt av behandling og dermed også styrke helseforetakets beslutningsgrunnlag.

Når rehabiliteringstilbudene ved Unicare nå står i fare for nedleggelse, mister pasientene mer enn et tilbud – de mister år med forskningsbasert utvikling og kompetanse. Dette kan ikke erstattes innenfor en femårig anbudsperiode. Norge har for få forskningsmiljøer innen rehabilitering. WHO arbeider for å styrke rehabilitering globalt gjennom World Rehabilitation Alliance, der Norge er representert via en overlege fra Unicare. Dette er en ressurs som bør styrkes og ikke svekkes, og norske beslutninger må følge internasjonale anbefalinger om økt satsing på rehabilitering.

Faglighet og kvalitet er grunnmuren i rehabilitering. Den er ikke forhandlingsbar. Vi står trygt i vår faglighet, men tilliten til Helse Midt-Norge er svekket. Vi, øvrige fagmiljø, pasientene og pårørende trenger tydelige svar på hvilke faglige og personalmessige vurderinger som ligger til grunn for innstillingen. Vi ønsker ikke kjappe standardsvar og runde formuleringer som tåkelegger konsekvensene. Henvisningen til at ‘det er dessverre slik at ikke alle tilbud med høy kvalitet har nådd opp’ kan ikke brukes som begrunnelse for å svekke fagmiljøene.

Helse Midt-Norge må komme oss i møte. Vi vil kjempe for de rehabiliteringstilbudene pasientene våre trenger. Mange tidligere pasienter er svært opprørte, og med god grunn. Riksrevisjonen etterspør styrking og utvikling – ikke kutt!

Vi tenner våre fakler. Vi mobiliserer sammen med pasientorganisasjoner, fagfolk, ordførere, lokal- og sentralpolitikere, næringsliv og støttespillere. Vi trenger deres hjelp og støtte! Vi har intet å tilby, annet enn faglig engasjement, utholdenhet, omsorg, og integritet. Det er ramme alvor. Vi kan ikke gi oss!