Herold

SV svarte på mitt innlegg « Ringeriksbanen: SVs dyreste naturkrise » med teksten « SVs natur- og klimapolitikk ». Ifølge partiet gir debatten «en god anledning til å fortelle om og forklare SVs politikk». Det er gledelig. For miljøpolitikk tåler å belyses – ikke bare i lys av mål og visjoner, men også i møte med faktiske naturinngrep, prioriteringer og praksis.

I innlegget viser SV til hvor mange millioner de rødgrønne partiene gjennom budsjettavtalen fikk økt til bevilgning av; skogvern (500 mill.), restaurering av vannmiljø i Oslofjorden (32 mill.) og naturrestaurering (100 millioner), styrking av natursats, som er tilskudd til kommunenes arbeid (30 mill.) og tilskudd til forebyggende og konfliktdempende rovdyrtiltak (20 mill.). Dette lyder godt og ser imponerende ut. Økonomi skal og kan løse økologiske problemer? Er det så enkelt?

Uomtalt

At Ringeriksbanen omtales eksplisitt i både arbeidsprogram og budsjett, mens Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem forblir uomtalt, kan vanskelig leses som en tilfeldighet.

Konsekvensene for planter, insekter, fugler, pattedyr, naturtyper og klima – utelates. Det samme gjelder de internasjonale arts- og naturvernkonvensjoner. Heller ikke klimagassutslippene fra prosjektet (anslått til 1,2 millioner tonn CO₂‑ekvivalenter) nevnes. Kanskje er det derfor dette forties: SV har nemlig gjort det til sin kjepphest å lage infrastruktur av våtmark.

Hindrer det SV arbeider for

I både arbeidsprogrammet (2025–2029) og i SVs alternative statsbudsjett for 2026 leter man forgjeves etter omtale av Ramsar-konvensjonen, Bern-konvensjonen, Bonn-konvensjonen eller Konvensjonen om biologisk mangfold. Ingen av dem er nevnt. Derimot omtaler SV skattekonvensjon, flyktningkonvensjonen og FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det viser at SV både kan og vil omtale konvensjoner. Ironien er at de nevnte natur- og artsvernkonvensjonene har som formål å hindre nettopp det SV arbeider for.