Forby reklame for klimaintensivt forbruk
Hvis vi ikke engang klarer å forby reklame som oppfordrer til klimaskadelig atferd, hvilken klimapolitikk har vi egentlig da?
Debatt
Forby reklame for klimaintensivt forbruk
Hvis vi ikke engang klarer å forby reklame som oppfordrer til klimaskadelig atferd, hvilken klimapolitikk har vi egentlig da?
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
I den nederlandske byen Haag er det forbudt å reklamere for cruise, flyreiser og andre klimaskadelige varer og tjenester. I en liberal by der mye er tillatt, kan det lovfestede forbudet mot såkalt «fossilreklame», høres rart ut.
Men i en tid der det er vanskelig å bli enige om effektive klimaavgifter, og der nasjonale klimamål framstår abstrakte for hver av en av oss, er reklameforbudet et effektivt, men samtidig lite inngripende tiltak.
Forbudet i Haag ble innført for et drøyt år siden, og omfatter annonser for oljeselskaper, fossilbiler og klimaskadelige reisemåter som fly og cruise. Det gjelder på T-banestasjoner, digitale skjermer, gateplakater og andre steder der reklame tradisjonelt dominerer byrommet.
Og Haag er ikke alene, for flere nederlandske og europeiske byer har fulgt etter; Edinburgh har også forbud mot annonser for fly og cruise på alle kommunale flater.
Firenze og Genova utreder lignende tiltak, og i Stockholm blir fossilannonser forbudt til sommeren. Også i Göteborg er det sterke begrensninger på hvor det er lov med såkalt «fossil-reklame».
Bak forbudene ligger erkjennelsen av at reklame skaper forbruk. FNs generalsekretær António Guterres har oppfordret til at reklame for fossile brensler og klimaskadelig forbruk bør reguleres på samme måte som tobakksreklame.
Skadene er veldokumenterte, konsekvensene globale, og alternativene finnes.
I Nederland gikk reiselivsnæringen til retten og mente forbudet brøt med både ytringsfriheten og retten til å drive næringsvirksomhet. De tapte.
Retten slo fast at reklameforbudet var godt begrunnet, og at innbyggernes interesser knyttet til folkehelse og miljø veier tyngre enn kommersielle reklameinteresser.
Uavhengig av reklameforbudet kan alle fremdeles kjøpe det de måtte ønske.
En EU-undersøkelse viser dessuten at rundt 75 prosent av befolkningen er nøytrale eller positive til et slikt reklameforbud. Det er derfor få grunner til at norske politikerne bør være redd for velgernes reaksjoner ved å innføre et lignende reklameforbud her hjemme.
«Skal vi løse klimautfordringene, er det ikke logisk at det skal være lov å annonsere for det stikk motsatte», sa Robert Barker, viseborgermester i Haag til meg da jeg traff han i fjor høst.
Kritikere hevder at forbudet begrenser folks frihet, men uavhengig av reklameforbudet kan alle fremdeles kjøpe det de måtte ønske.
Det som endres, er at byrommet ikke lenger brukes til å friste til klimaskadelige valg forbrukerne kanskje ikke ville tatt. For skal utslippene ned, må vi i mindre grad fristes til å velge forbruk med høyt klimaavtrykk.
Å friste folk til å forurense, gir lite mening. Norske byer og tettsteder bør derfor kopiere Haag.
Skadene fra tobakk og gambling, to ting som har reklameforbud, er anerkjent. Skadene fra fossilt forbruk er minst like alvorlige, men langt mindre regulert.
Et reklameforbud er et enkelt sted å starte for politikerne som er redde for å blande seg for mye inn i folks hverdag.
For hvis vi ikke engang klarer å forby reklame som oppfordrer til klimaskadelig atferd, hvilken klimapolitikk har vi egentlig da?