Herold

Jeg ser foreldre som beskytter barna mot det som gjør vondt, heller enn å beskytte dem i det som gjør vondt.

Som fjerner uroen før den får feste i sjelen og kan bli en anerkjent del av livet.

Jeg ser foreldre som setter tydelige grenser for andre foreldre, men utydelige grenser for egne barn. Foreldre som skroller på sidelinjen, mens barna utfolder seg i treningshallen – alltid beredt, alltid på vakt.

Jeg ser foreldre som brenner lyset i begge ender og trenger ferie etter ferien. Foreldre som, uten å mene det, glemmer det viktigste av alt: Å gå foran som et godt eksempel.

Jeg ser videre, utenfor husets fire vegger: Barnehager med urolige barnegrupper og for få trygge fang. Skoler med utslitte lærere og reformer som løper fra erfaringen. Ungdommer som trer inn i et alvor samfunnet strever med å møte. Institusjoner på bristepunktet.

Alt dette fremstår vevet sammen i en kultur som strammer like mye som den stresser. Hvor vil vi hen?

Jeg undrer meg over hva som ville skjedd om vi litt oftere sa nei til det travle og litt oftere ja til det langsomme. Om vi lot være å sende den oppklarende eller anklagende meldingen for å roe vår egen uro. Om vi lot barna delta med frihet innenfor trygge rammer, sammen med trenere og andre barn som får gjøre feil og lære av dem.

Hva om vi rett og slett sa opp stillingen som overinvolverte foreldrearkitekter? Satte noen rammer, men lot barna få regien til å rive ned og bygge opp igjen. Hva om vi heller var støttende veiledere: Voksne som trøster når livet gjør vondt, og som viser i handling hva det betyr å ville andre mennesker godt.

Gode fellesskap

Denne refleksjonen handler ikke om foreldre som lever med økonomisk utrygghet eller andre livsbelastninger som kan gjøre hverdagen til et spørsmål om å holde hodet over vannet. For mange er tempo ikke et valg, men en nødvendighet. Den handler om oss som har et handlingsrom, men som fyller det med kontroll og beredskap – ofte i kjærlighetens navn.

Det blir stadig klarere for meg at gode fellesskap er grobunn for gode liv. Barna våre trenger ikke voksne som blir stående og surmule når eget barn blir såret, motsagt eller avvist. Kanskje er det på tide at vi foreldre heller sår flere frø i voksenverdenen. At vi vender blikket mot nabolaget, arbeidsplassen, vennene og ikke minst livspartneren vår. For hvordan skal barna ellers kunne skape seg selv?

Slik vi holder på nå, ligner det en livstappende blindgate. Det er ressurskrevende. Lite frigjørende. Og gøy er det heller ikke. Jeg blir sittende igjen med spørsmålet: Hvor ligger gleden i foreldreskapet?